Båtliv i isbjørnens rike

Hornsund er en av mine favorittsteder på Svalbard, men jeg har aldri vært der om sommeren og slett ikke med egen båt. Nå er tiden kommet til å realisere denne drømmen. Fra Longyearbyen og ned er det 140 nautiske mil. Med vår lille dieseltank på 300 liter kreves det et dieseldepot i området. En kjent og kjær båt i Svalbard-samfunnet er så elskverdig å hjelpe oss med transport av to fat diesel til Gåshamn i Hornsund. Dermed er vi sikret drivstoff til returen, men også frihet til å utforske alle fjordsystemene i området.

Begrensningene

Vår båt, en Jeanneau Merry Fisher 8, heretter kalt «Blueback» er «bare» 25 fot, og har som alle andre farkoster sin begrensning i dårlig vær. En hjemtur fra sankthansfeiring i Ny-Ålesund ble en nær-døden-opplevelse. I Forlandsundet kom frådende bølger på fem-seks meter og fortalte oss i klartekst hvor grensen går. Denne erfaringen gjorde oss mer ydmyke og forsiktige når vi nå skal ta fatt på den utsatte vestkysten. «Blueback» fikk sin jomfrutur 16. Mai 2012, og har siden vært på havet hver helg. Erfaringer fra disse turene har ført til en del spesialtilpasninger for å gjøre henne bedre rustet til Svalbards lunefulle farvann. At 50 meter ankertau måtte vike for like mange meter kjetting, skulle vise seg å være meget smart.

Endelig av gårde

Nest siste fredag i juli låser jeg døra på jobben, og vårt maritime eventyr kan starte. En litt lurvete værmelding for lørdag får oss til å utsette avgangen til søndag. Ferdigpakket båt i småbåthavna og to kropper fulle av reisefeber er et dårlig utgangspunkt for en god natts søvn. En nøyere titt på værprognosene for de neste 12 timer stemmer godt overens med et barometer på full galopp oppover.

– Nei, kom igjen, kjære kone nå, drar vi.

To smale øyne ser på meg og spør om jeg vet hva klokken er. Ingen høylytte protester fra mitt reisefølge, så klokken tre på natten kruser vi sørover på en blikkstille Isfjord. Etter åtte timer på lette havdønninger og uten en vanndråpe på ruta ankommer vi Gåshamn, lokaliserer vårt depot og lar lyden fra ankerkjettingen avslutte en fantastisk ferd ned til Spitsbergens sørligste deler. Vår båt har ingen komfyr, så derfor valgte min svenske kone Ulrika å ta med fritidsovnen Omnia. Hvilken fantastisk gastronomisk kombinasjon disse to svenskene skulle vise seg å bli. Den finurlige lille ovnen gjør det mulig å bake brød og ovnsmat rett på gasskomfyren, uten at du trenger en dyr og plasskrevende ovn. Omnia er en populær og etterspurt løsning til båten.

Isbjørn

Lettbåten går i vannet med et plask. Som gentleman og kaptein sitter jeg med årene og synger kjente sjømannsviser til min kjære fru. Hun virker veldig fornøyd, men det beror nok mer på roinga enn sangen min, er jeg redd. Vel i land bærer vi aggregat, pumpe og Jerry-kanner opp til depotet. Noen har visst vært her før oss, rundt dieselfatene er det ferske spor i sanden etter en velvoksen isbjørn som har vært på inspeksjon. Heldigvis har han ikke brukt de enorme kreftene sine på å ødelegge våre dyrebare dieselfat, flaks!

Stiv kuling

To hundre liter flytende næring er brakt ombord til Nannis 200 hk; den brummer fornøyd idet vi starter opp for å kruse over fjorden til Hansbreen. Planen er å besøke de polske forskerne i Isbjørnhamna, men stiv kuling ned brefrontene rundt oss setter en effektiv stopper for den planen. At sterk vind og store bølger prøver å stoppe oss, er nå én sak, straks verre er det at vi må kjøre slalåm mellom isflak som er mange tonn tyngre enn « Blueback». Et sammenstøt med disse iskolossene er ensbetydende med havari. Tross dette kommer vi frem til den polske forskningsstasjonen. Å forlate fartøyet med all den isen som er i omløp, ville være galskap; så vi nøyer oss med en hyggelig samtale over VHF-sambandet.

Mareritt i våken tilstand

En vær-oppdatering fra stasjonen varsler ytterligere vindøkning. Hva gjør vi nå? Ligge her og bli bombardert med forvokste is-kolosser i vind som nærmer seg liten storm, er intet alternativ. Gå over Hornsundet tilbake til Gåshamna med været rett i babord-siden er heller ikke veldig fristende, spesielt når vi vet at vi kommer frem til en havn som er svært uegnet som ankringsplass på denne vindretningen. Men der får vi mest sannsynlig være i fred for den forbannede isen. Turen over fjorden ble akkurat så jævlig som vi fryktet; to ganger ble jeg nærmest kastet ut av skipperstolen. Gleden ved å komme velberget over fjorden var absolutt til stede, men forholdene i Gåshamna var ikke mye å glede seg over; ankre her nå ville vært en meget dårlig idé. I ti lange timer holdt vi båten mot været. Jeg må innrømme at det var stunder da jeg spurte meg selv om hva jeg har her nede i dette forbanna blåsthullet å gjøre. Tankene sirklet også rundt hvilken type båt som er mest egnet for bruk på Svalbard. Hadde vi vært her i en åpen aluminiumsbåt, ville jeg nok kjørt farkosten på land, men nå sitter vi i alle fall varmt og godt i en lukket båt av glassfiber som absolutt ikke tåler noen landkjenning. Her er det bare å vente på bedre tider. I ti lange timer ble båt og mannskap terrorisert av vinden, men så plutselig var det som om noen slo av vindkanonen. Nå var det mulig å komme frem til ankerbrønnen og få «Blueblack» til ankers. Vind og bølger var ennå såpass heftige at reversering med motorkraft, for at ankeret skulle ta tak, var helt unødvendig. Puh! Dette var slitsomt; aldri har vi fortjent en ankerdram bedre enn nå. Under ei varm dundyne er jeg igjen overbevist om hvilken type båt jeg foretrekker på Svalbard, ankeralarmen på og god natt!

Lønn for strevet

Vi våkner og tror noe må være galt. Neida, det er bare havet som ligger som ei speilglassrute rundt oss. Nå øyner vi virkelig sjansen til å ta oss inn mellom holmer og skjær til Hyttevika, som for oss er ønskemålet for turen. Svalbards første fangstkvinne, Wanny Woldstad, bodde her fra 1932 til 1935. På store dønninger fra gårsdagens uvær kommer vi oss trygt inn til Hyttevika, og ”Blueblack” blir fortøyd tjuefem meter fra hytteveggen. Fangsthytta ligger vakkert til i et landskap som er like grønt som Edens hage. Det grønne går over i majestetiske fjellformasjoner av marmor som minner om vår nasjonale stolthet i Bjørvika. Å gå på denne marmoren, mens tusenvis av alkekonger fyller himmelen med skrik og summende vingeslag, er en opplevelse som ligger langt over ei vandring på taket av Den Norske Opera. Ja, så vakkert er det her at vi blir helt satt ut! Vel etablert i hytta baker vi brød, sanker ved og fyller timene med oppgaver som var hverdagen til fangstfolkene som hadde tilhold her. Det hele nører godt opp under vår egen drøm om et år på fangst. Tre dager koser vi oss her på vår nye favorittplass. En samtale over satellitt-telefonen med flytårnet i Longyearbyen lover godt vær og skiftende bris. Tiden er kommet til å stikke kursen nordover. Det er rett og slett vemodig å se Hyttevika forsvinne i det fjerne, men samtidig er vi veldig takknemlige for at været gjorde et besøk mulig.

Rolig hjemtur med isbading