Leserinnlegg
Når keiseren går naken på brygga
Det har utviklet seg en urovekkende praksis der staten styrer arbeidsfolk med paragrafer og politikk, men uten skjønn, gangsyn og respekt for virkeligheten de lever i, skriver Gry Solberg-Ekornholmen i dette leserinnlegget. Når juss brukes for å presse gjennom vedtak, ikke for å ivareta mennesker, er det et tegn på at styringen har mistet sitt moralske kompass
Publisert
Sist oppdatert
I Oslofjorden er et tradisjonelt yrke med lang kulturhistorie i ferd med å forsvinne, ikke fordi det er bevist skadelig, men fordi symbolpolitikk har fått forrang. Nullfiske i Oslofjorden.Yrkesfiskere i Oslofjorden som i generasjoner har levert mat, forvaltet fjorden og levd av faktisk arbeid, skyves nå ut til fordel for i stor grad prosjekter, søknader og rapporter som kanskje gir effekt en gang i framtiden.
I mellomtiden forventes det at de venter. Uten inntekt. Uten forutsigbarhet. Uten at staten tar ansvar. Behandlingstid erstatter levebrød. I praksis blir dette gjort om til en «søknadskonkurranse» og ikke reell kompensasjon.
For mange, også de som er godt voksne og har vært i samme yrke hele livet, er det sannsynligvis ikke et alternativ å starte på nytt i et prosjektregime for å overleve økonomisk.
Dette er skrivebordsjuss utformet langt fra dekk, vær og fangst – av mennesker som ikke har kjent vekten av ansvar når sikkerhet, økonomi og levebrød står og faller med hver tur på havet.
Det er vanskelig å lese § 8 i forskriften uten å stille spørsmål ved kompetansen bak vedtaket:«Kapittel 3. Begrensninger i fiske med trål§ 8. Fiske etter reker og kreps med trål. Det er tillatt å fiske med trål etter reke og kreps dersom det brukes sorteringsrist. Det er forbudt å fiske med oppsamlingspose». For mange fiskere vil dette i praksis kunne føre til økte kostnader, behov for ombygging og større usikkerhet rundt om fisket lar seg gjennomføre på en økonomisk forsvarlig måte.
Så hva er planen? En vits. Dermed skyves den økonomiske risikoen ensidig over på dem som allerede har fått livsgrunnlaget sitt svekket. Nye krav, ombygging og usikker drift legges på yrkesfiskerne alene, uten garanti for inntekt eller reell overgangsordning. Dette er skrivebordsjuss utformet langt fra dekk, vær og fangst – av mennesker som ikke har kjent vekten av ansvar når sikkerhet, økonomi og levebrød står og faller med hver tur på havet.
Tullball på papir
Samtidig bygges det et glansbilde rundt «prosjekter» og «restaurering». Millioner sitter løst så lenge de pakkes inn i grønn retorikk. Søknader, konsulenter, behandlingstid og usikkert utfall. For noen er dette en forretningsmodell. For mange av de kystnære yrkesfiskerne i Oslofjorden blir dette grønn bomull og tullball på papir.
På fjorden jobber hardbarka arbeidsfolk. De produserer mat til folk flest. De lever ikke av bomullskyer, svulstige visjoner og PowerPoint. De lever av fangst, drift og reell, bærekraftig forvaltning av ressursene våre. Diesel, lån og regninger betaler seg dårlig med håp og prosjektskisser.
Å be kystnære yrkesfiskere «tenke stort» og «gripe mulighetene» mens livsgrunnlaget tas fra dem, er ikke omstilling. Det er å selge grønne eventyr med rosenrød slutt.
Yrkesfiskere som følger fjorden tett over tid, opplyser samtidig om en økning i predatorer som skarv og sel, og om et betydelig uttak av fisk. Dette skjer parallelt med at det kontrollerte yrkesfisket stanses. Når forvaltningen velger å ikke adressere dette samtidig, reises et legitimt spørsmål om helhet i økosystemforvaltningen.
Når politikken erstatter kunnskap med ideologi, og ansvar med tilskudd til bomullsprosjekter i grønt lys, er det ikke fiskerne som har sviktet.Det er styringen. Eventyret om «Keiserens nye klær» bør leses igjen. Sakte.
