Vi lever i en brytningstid. Også vi båtfolk. En påtakelig økende spenning er blitt vekket av den elektriske understrøm som har nådd båtbransjen i løpet av kort tid. På båtmessene øker antallet el-drevne båter raskt i antall – og tiltrekker seg stor oppmerksomhet. Fremfor alt i media. At teknologi, ladeinfrastruktur og regelverk er i sin barndom, fokuseres det lite på. Stadig oftere proklameres lanseringen av «Sjøens Tesla» i forkant av europeiske og nordiske båtmesser. For det er her i Europa og Norden at denne utviklingen, i særdeleshet utviklingen, har skutt fart de siste to årene. Salgsvolumene og en eventuell miljøeffekt lar trolig vente på seg. Fremfor alt det siste, skulle jeg tro. For om man løfter blikket ett hakk, så er det en annen og betydelig større trend som gjør seg gjeldende både i Europa og i USA: Utenbordsmotorene erstatter innenbordsmotorene på større og større båter. Og i kappløpet om effektuttak setter produsentene jevnlig nye rekorder.
«Det kreves ingen dypere analyse for å forutse at de dominerende trendene går i retning av konsumdrevet båtforbruk fremfor en bærekraftig båtbruk.»
Atle Knutsen
Det samme gjelder antallet motorer man samler som fossildrevne buketter på stadig bredere akterspeil. En tredje trend som det krever stort talent å overse, er at mangfoldet av lokale båtprodusenter med seiglivede modeller på programmet i løpet av et tiår har blitt utkonkurrert av hel- eller halvglobale storkonsern. De baserer sin virksomhet på kortlivet design og lave priser som holder en betydelig volumproduksjon i gang, med ett mål for øye: Å produsere stadig flere. Det kreves ingen dypere analyse for å forutse at de dominerende trendene går i retning av konsumdrevet båtforbruk fremfor en bærekraftig båtbruk. I den utslippsorienterte diskusjonen om hvordan elektrisk fremdrift skal erstatte fossil energi i fritidsbåter, er det ett åpenbart tema som ikke berøres: Renovering av gamle, seiglivede kvalitetsbåter. Hvorfor? Trolig fordi ingen tjener penger på det. Men, det kunne kanskje tjene miljøet.