Kommentar

NATT OG DAG: Da silda forsvant på 1950-tallet, senket mørket seg over Bekkjarvik. I dag er det lys i husene og yrende liv langs bryggene.
NATT OG DAG: Da silda forsvant på 1950-tallet, senket mørket seg over Bekkjarvik. I dag er det lys i husene og yrende liv langs bryggene.

De skaper nytt liv «bak mørke glas»

Ildsjelene som ser mulighetene «bak mørke glas» driver et moderne kombinasjonsbruk der de både tar vare på viktig kystkultur og historie, og gjør det attraktivt å ferdes langs kysten med fritidsbåt.

Publisert

Jeg våger påstanden at det som best kjennetegner den norske kystkulturen, er evnen til omstilling. De siste tyve årene har mange sterke, lokale krefter pustet nytt liv i nedlagte handelsplasser og fraflyttede fiskevær og skapt unike tilbud til båtfolket på steder som var preget av forfall til langt inn på 1990-tallet.

En voksende fritidsbåtflåte har gitt grunnlag for nye næringsveier i form av turisme – og omstillingsdyktige kystfolk har sett mulighetene og revitalisert steder som havnet i bakevja på 1970- og 1980-tallet, tilsynelatende dømt til evig forfall.

Med kloke visjoner og overskudd fra fiskeriene er grunnlaget for at Bekkjarvik i dag er en av de mest attraktive destinasjonene for fritidsbåtfolket på Vestlandet

Atle Knutsen

I denne utgaven skriver vi om Bekkjarvik i Austevoll som Båtmagasinets lesere har kåret til Årets Gjestehavn 2021.

Bekkjarvik lå nede med brukket rygg, i likhet med store deler av vestlandskysten, da silda forsvant mer eller mindre over natta på slutten av 1950-tallet. I den perioden blødde Bekkjarvik, og mange av virksomhetene som hadde dannet grunnlaget for stedets ekspansjon gjennom tiår, ble lagt ned. Tønnefabrikk, notbarkeri og sildesalteri var aktiviteter som forsvant med silda. Men fra midten av 1960-tallet, etter de berømmelige syv magre årene, fikk fiskeriene et nytt oppsving og familien Halstensen i Bekkjarvik dreiet virksomheten mer og mer over mot fiskeri. Det la grunnlaget for et av landets største fiskebåtrederier, noe som på sikt ga Bekkjarvik en ny vår.

“Tilbake låg Bekkjarvik med store, kvite fasadar og mørke glas.”, skriver fiskebåtrederen, ildsjelen og gründeren Inge Halstensen i boka «Bekkjarvik – Eit kremmerleie gjennom 350 år». Han fortsetter: “Eit par dimme kailjos minna kystkjende frakteskiprar om at der inne ligg Bekkjarvik – kvit, mørkøygd og vakker, men livlaus: Liksom Tornerose i eventyret”.

Dørene til virksomheten på land ble stengt, og familien Halstensen dro ut på havet «med all vår innsats for å overleva». Med kloke visjoner og overskudd fra fiskeriene la Halstensen grunnlaget for at Bekkjarvik i dag er en av de mest attraktive destinasjonene for fritidsbåtfolket på Vestlandet.

Handelsplassen Skjerjehamn i Gulen er en parallell historie takket være gründeren Ola Braanaas, og hele bygda Kalvåg i Bremanger har blomstret som følge av familiens Fosses satsning på Knutholmen. Daniel Storeide holder liv i Christian Gaard i Hjørundfjorden, og Malin Arntsen på Klokkergården på Rødøy er en av kystkulturens stridskvinner som igjen har skapt lys og liv bak «mørke glas» på Helgeland. Nusfjord i Lofoten, som vi skriver om et annet sted i denne utgaven, har gått fra total avfolking og forfall til å bli en attraktiv turistdestinasjon for turister og fritidsbåtfolk. Med smått og stort, alt fra Arøyaskolen i Vestfold til Gamleposten på Espevær, holder gründerne liv i landskapet vi liker å ferdes i.

Gratulerer til Bekkjarvik, og honnør til kystkulturens stridskvinner og stridsmenn!

Atle Knutsen

Redaktør

Powered by Labrador CMS