RS 24 ”Risør” 100 år - Dystert mysterium

TEKST OG ILLUSTRASJONER: REIDAR KNUDSEN
FOTO: REDNINGSSELSKAPET

RS 24 ”Risør” forsvant 5. desember 1913 og er den eneste av redningsskøytene som er blitt sporløst borte. Det sier i det hele tatt mye om både fartøyer og mannskap at Redningsselskapet kun har opplevd tre forlis med egen fartøyer.
Det første var RS 6 ”Nordland” som den 10. desember i 1900 kom for nær land ved innløpet til Kjelvik i Finnmark. Der ble den slått til vrak, men holdt seg flytende og hele mannskapet ble reddet.
Det neste forliset skjedde seks år senere utenfor Andøya. Det var RS 7 ”Bergen” som forsøkte å hjelpe en fiskebåt med motorstopp. Både redningskøya og fiskebåten forliste. Jernkjølen fra ”Bergen” ble liggende på stranda ved Stave til den ble fraktet opp til ungdomshuset i 1987. Der ble den satt på sokkel som et minne over havariet og de som berget mannskapet.
Johannes Martinsen var med på RS 7 ”Bergens” forlis. Han ble senere fører på RS 24 ”Risør” inntil den forliste uten spor den 5. desember 1913.

Et heftig uvær på kysten

”Risør” hadde seilt fra Kragerø to dager tidligere og været var stille og fint da de kom til Risør. Det spesielle var at det var langt varmere enn normalt for årstiden og barometeret falt alarmerende lavt på kort tid. Natten til 4. desember kastet uværet seg over Risør havn. Det kom brått og så kraftig at byen ristet. En springflo fikk bølgene til å slå over kaiene og skadet båter og annet utstyr. For fartøy som var ute var det to ting å gjøre, søke nødhavn, eller ri stormen av ute på havet.
RS 24 ”Risør” går ut
Ut på morgenkvisten hadde stormen løyet litt og vannstanden hadde sunket en halv meter. Da gjorde RS 24 ”Risør” seg klar til å dra ut og kl 07.30 kastet den fortøyningene.
Det sies at noen hadde ment at det var for risikabelt å gå ut. Kapteinen skal ha svart: - Det er nok nettopp efter en slik natt at vi har noe på sjøen å gjøre.
Om ordene falt nøyaktig slik er ikke så godt å dokumentere i ettertid, rykter oppstår lett når dramatiske ting skjer.
Men redningsskøyta ”Risør” gikk ut og fra utsiktspunkter rundt byen kunne folk se den helt fram til kl 09.30. I loggboka til S/S ”Capella” går det fram at RS ”Risør” ble observert ved 12-tiden, med rev i seilene, fire nautiske mil av land. Den hadde da kurs mot sydvest.
Dette var det siste livstegn fra RS 24 ”Risør”.

Hva skjedde?

Det var ikke unormalt at en redningsskøyte var ute flere døgn i strekk, men etter fire, fem døgn meldte tvilen seg. Håpet var naturligvis at båten hadde søkt nødhavn. Men ingen ting skjedde og byens befolkning måtte ta innover seg at båt og mannskap var gått tapt.
Et grunnbrott?
Risørs befolkning på den tiden var for en stor del fiskere og sjøfolk og mange hadde sine teorier om hva som hadde skjedd. Siden sjøen var så grov da de gikk ut var det mange som mente at skøyta var gått på et grunnbrott. Av alle teorier om skjebnen til RS 24 ”Risør” er denne den mest seiglivede. Det er da også verd å merke seg at når vi spør erfarne sjøfolk og fiskere i området, er det denne teorien de støtter. Det er vanskelig å få noen til å tro at en slik skøyte bare synker i rom sjø.
Morgenen den 4. desember da den gikk ut, heiste RS ”Risør” seil på havna og stakk til havs gjennom Loknesgapet, det vil si sundet mellom Leikerøya og Brennholmen. Med den kursen er det ikke unaturlig at lokale kjentfolk pekte på muligheten for at RS ”Risør” kan ha gått på et grunnbrott. Med den usedvanlig grove sjøen denne morgenen kunne båter meget vel slå ned på grunner der det ellers var seilbart.
Men siden skøyta ble sett så sent som ved 12-tiden må den ha klart seg fint ut i fritt farvann. En eventuell grunnstøting må ha inntruffet seinere når skøyta kom inn mot kysten igjen. En innvending mot denne teorien er imidlertid at etter en slik grunnstøting ville det blitt funnet vrakrester. Etter RS 24 ”Risør” er det aldri funnet så mye som en flis.

RS ”Cristiania”

For mange er det ganske uvirkelig at en slik båt skulle synke i rom sjø. Men selv om ingen andre redningsskøyter har gått ned under tjeneste, så har man et sammenlignbart eksempel i det som skjedde med ”Christiania”. Da den var på vei fra Norge til England i 1997 sprang den lekk utenfor Mandal og sank på ca. 500 meters dyp. Den ble senere gjenfunnet og hevet. Under restaureringen oppdaget båtbyggerne at bunnstokken var skjøtet under masta. Med andre ord, bunnstokken var ikke laget av en hel stokk, slik byggespesifikasjonene fra Colin Archer presiserte. Ingen kan i dag påstå at ”Risør” sank av samme årsak, men eksemplet med ”Christiania” viser at også en Colin Archer kan synke i rom sjø.

Etter forliset.

Etter forliset sendte skøyteførerne Chr. Aasgaard på ”Svolvær” og Simon Lockert på ”Liv” ut et opprop til førerne på de andre skøytene:
Da R/S Risørs sørgelige forlis er os alle i friskt minde, bør vi ogsaa huske paa dem, som dette forliset berører mest – de forulykkedes efterlatte. Vi kjender jo lite til deres økonomiske stilling; men for at vise vor deltagelse i deres store sorg, synes vi det er vor plikt at træde støttende til med en liten indsamling av penger fra samtlige skøiter, da vi ikke kan rekke dem på anden maate. Vi opfordrer derfor samtlige skøiters at foreta en indsamling blant sit mandskap og indsende bidragene til Redningsselskapets kontor. Som nok velvilligst vil foreta fordelingen.
Fra Redningsselskapets styre ble det etablert et ”understøttelsesfond” som skulle gå til de etterlatte og til mannskaper som ble påført skader mens de tjenestegjorde på skøytene. Det ble samlet inn 22 000 kr, et anselig beløp i 1911.
For enken til skøytefører Johannes Martinsen skulle det gå hele to år før hun fikk noen utbetaling. Forsikringsselskapet som skulle utbetale pengene mente at ”mannskapet kunne komme tilbake”.

Aldri glemt

I Risør har man aldri riktig glemt den første ”Risør” og det skal lite til før praten går om hvor det ble av skøyta. Et eksempel er det som skjedde den gangen et fly med ansatte fra W. Wilhelmsen falt ned i Skagerrak. Det ble søkt med miniubåt etter flyvraket og i den forbindelse kom det fram at miniubåten hadde sett vrakrester og en jernkjøl fra en skøyte. Dermed begynte ryktene å gå om at dette kunne være vraket av ”Risør”. Ingen gjorde noe mer med saken den gangen. Det er fullt forståelig med tanke på den dramatiske jobben søket etter flyvraket var. At man tilfeldig kommer over et nesten 100 år gammelt vrak vekker ikke mye interesse da.
Mannskapet:
Fører: Johannes Martinsen, Helgeroa.
Bestmann: Haldor Johansen, Helgeroa.
Matros: Hans Martin Martinsen, Risør (skøyteførerens bror).
Matros: Paul Thomassen, Nevlunghavn.

Kilder:
Bjørn Foss ”Hundre år med redningsskøyta”
Johan J. Petersen, Redningsselskapet