utgave nr 5 2001

M/S Dixie Lily på tur igjen: Over vinteren på Capri

Publisert Sist oppdatert

M/S Dixie Lily på tur igjen


Over vinteren på Capri

Etter å ha fartet gresk farvann på kryss og tvers, har familien Bell dratt over til Italia og Capri med M/S Dixie Lily. Her planlegger de å tilbringe vinteren i Anacapri. Nå går det mot deres siste jul i utlendighet og Capri danner en vakker ramme om høytiden.

TEKST OG FOTO: THOMAS BELL


Som jeg skrev sist gikk vi nok engang gjennom Corintkanalen. Opprinnelig hadde vi tenkt oss rundt Peloponnes, men ville gjerne besøke et par steder vi hadde oversett tidligere, blant annet Galaxhidi, som viste seg å være et sted etter vår smak. Dessuten et bra utgangspunkt for å besøke Delfi - en gang en av de viktigste byene i Hellas, særlig kjent for sitt Orakel. Stedet er fortsatt mye besøkt - om ikke for å rådspørre Orakelet, så for å beskue restene av den hellenske storhetstid. Det er et flott museum der og rester etter den gamle byen med gymnasiet og templene.
I vårt neste stopp Trizonia hadde flere langseilere allerede begynt å rigge seg til for overvintring. Trizona er en bilfri øy med et lite supermarked, to–tre restauranter, et hotel og Lizzies bar og yacht club. Lizzies bar er et intimt lite sted der man virkelig føler den store roen. På Trizonia har man tilgang både på Internett og vaskemaskiner, og den lille fiskerlandsbyen er sjarmerende. Rod Heikell skriver blant annet at ”the small fishing hamlet has changed little over the years (...) sitting around the little square overlooking the small harbour you´ll easily loose an evening”. Og det er sant nok! Vi tok flere turer til Lizzies Bar, og det var nesten litt vemodig å dra derfra etter tre dager. Men for oss er det for tidlig å legge seg til i oktober. Vi tok farvel med våre nye venner og Corintgulfen, og dro videre opp til Mesolongion, Lord Byrons dødsted, til Astokos og til Ithaka.

Oddysevs rike

Ithaka er og blir en fantastisk øy, med fjelltopper over 800 meter og en frodighet av de sjeldne. Forskjellen fra de greske øyene øst for Corint er slående. Øya var ifølge mytene Odyssevs rike. Denne mannen som selv gudinnen Athene la sin elsk på og som gjennom sine bragder og ukuelige vilje ga sitt navn til begrepet, Odysséen. Historien er spennende, og nær sagt en historie om ditt og mitt liv – ja, et hvert menneskes liv!
På forrige tur var vi også rundt på øya. Denne gangen meldte Cecilie pass, men John Fredrik og jeg pakket sekken, satt oss på en scooter og la i vei. Vi dro ikke bare til Stavros og rundt ved den ”gamle kongsgården”, men også opp i fjellene. Etter å ha forsert diverse geiteflokker, fant vi et avsidesliggende kloster. Det hadde blåst opp og tunge uværsskyer truet. Derfor søkte vi ly i klosteret. Det virket forlatt og medtatt, men vi traff en gammel gubbe som hilste oss velkommen på gresk, ba oss inn i klostergården og forsvant. Da vi befant oss ca. 600 meter over havet, tenkte jeg ikke på at været var like ille nede i havnen. Det hadde blåst så kraftig at Cecilie hadde gjort løs fortøyningene og ventet på oss for motor utpå. Hun hadde sogar lagt båten longside et tryggere sted. Uten en skikkelig sjømann om bord ville neppe vi gutta fått landlov!
Vi dro videre opp til Levkas og til Paxsos neste dag. Videre inn Amvrakia-gulfen og la oss til ved Preveza hvor vi traff noen svensker. Været ga anledning til en liten rundtur i gulfen, som er et ca 20 nautiske mil langt hav med mange fine ankringsplasser. Etter et par hyggelige dager, tok vi farvel med svenskene og satte kursen nordover. Vi ga oss ikke før vi nådde Korfu havn. Såvel byen som øya er vakker, og det er alltid noe nytt å finne der. Etter litt proviantering seilte vi videre rundt til vestsiden av Korfu, til idyllen Palaeokastrita, som er et bedre utgangspunkt for å krysse over til Italia.

Italia i sikte!

Værmeldingene var for såvidt gode, men det blåste hatter og høy på den andre siden av Peleponneshalvøya. Vi kastet loss og kom helskinnet frem til St. Maria di Leuca og en svært utvidet havn. Dette er et lite sted, men begynner å bli populært for turister, med noe ny bebyggelse, men også mange vakre gamle villaer. Vi syntes det var skjønt å komme til Italia, tross dieselpriser på over 8 kroner literen. Vennligheten og hjelpsomheten overgår til og med tyrkernes. Å ta seg en tur til en italiensk slakter eller grønnsakshandler, er noe ganske annet enn til en greker. For italienerne er matlaging en kunst, og det er bare de beste råvarene som brukes. Grekere er hyggelige, men deres ”er det så nøye ’a”-holdning, som kan være sjarmerende, er til tider til å bli oppgitt av. Denne gangen klarerte vi ikke umiddelbart inn i Italia. De fleste langseilernes erfaring er at det ikke er noen som stiller spørsmål. Grekerne har stadig en transittlogg, men praksisen varierer også her.
Vi ga oss i kast med Taranto-gulfen for å komme over til Crotone. Det ble en relativt urolig tur, men etter hvert godt utbygde havner gjør det mulig å ta kortere strekk enn i 1987. Crotone ser ikke særlig innbydende ut fra sjøen, men bak denne fasaden er byen faktisk ganske vakker, med mange praktfulle byggverk. Vi ble i Crotone et par dager før vi tok fatt på kysten av Calabria. Den er vakker, men har alltid vært mafiaens område og er derfor et heller urørt sted. Her ligger strendene tett, og bak reiser det seg frodige åsrygger og fascinerende fjellformasjoner før de høyere fjellene står steilt mot himmelen bak. Vi stoppet i den nybygde marinaen Roccella Jonica ca 60 nautiske mil fra Crotone. Der traff vi to andre seilere og over et par øl gikk praten om vinterhavn livlig. Tunis blir anbefalt av mange - det er billig og klimaet slett ikke verst. Vi er også blitt anbefalt Porto Rosa på nordsiden av Sicilia og Vibo Valentia på Calabria, men ser det an. Selv om Tunis ligger i Nord-Afrika, er ikke turen fra Sicilia og ned særlig lang. Det ligger sogar en øy på veien med bra havn.

Tyverier

Vi ble liggende i Roccella neste dag også, og ble enige med de andre båtene om å ringe når vi fant en billig og bra vinterhavn. Vi ankom Reggio di Calabria hvor den eneste grunnen til vårt stopp var å vise John Fredrik Museo Nazionale, mer bestemt de to berømte bronsestatuene der. De to statuene er fra henholdsvis 460 og 430 f. Kr.f. De sies å være de mest fullkomne statuer som noensinne er laget, så de er verd et besøk. Statuene ble funnet av en ung gutt på åtte meters dyp i 1972.
I Reggio di Calabria skal man passe på lommeboka og alt annet av verdi. Jeg sov dårlig og hadde faktisk mareritt om at vi ble rundstjålet, men heldigvis var alt på plass neste morgen. Skjønt på et vis ble vi robbet allikevel: 50.000 lire for en natt, er rådyrt. Værmeldingen varslet stadig vind med styrke 3 til 4 beaufort og bølgehøyde på 0,5 meter, topp vær å dra videre i. Vi hadde opptil 4 knop motstrøm i Messina-stredet, men heldigvis var trafikken liten denne gangen. Det bar nordover mot Vibo Valentia. I Vibo er det to små marinaer hvor vi fikk priser på overvintring. De ba om 250.000 lire per måned inklusiv strøm. Det er utrolig billig i Italia, dessuten var det ganske mange langseilere som skulle tilbringe vinteren der. Vi dro imidlertid videre mot Capri for å besøke våre venner fra forrige tur. Første etappe var på ca 102 nautiske mil opp til Acciaroli, et nydelig sted! Det siste stykket videre var kun 43,5 nautiske mil. Capri er vanvittig dyrt og har et mafiøst tilsnitt. Men slikt kan man ikke engang antyde!

Capri

Ingen annen øy i Italia er mer kjent enn Capri. Selv ikke Sicilia kan måle seg mot øya som ikke er større enn ca 11 km³ (?) og har ca 12.500 innbyggere. At Capri er blitt en slik magnet, skyldes nok mye topografien og frodigheten. Her ligger Capri by mellom Monte San Maria, Monte Tuoro og Monte Tiberius. Øyas høyeste fjell er forøvrig Monte Solaro på 589 meter. Foruten disse fjellformasjonene finnes det en mengde grotter. Her er den berømte Grotto Azzurra (den blå grotte), den røde grotte, den grønne, og et titalls andre - for ikke å glemme de berømte "Faraglioni"; disse kjempesteinene som ligger rett utenfor øya og rager over 100 meter til værs. Det går sogar en stor portal gjennom den ene av dem, stor nok til at en skikkelig yacht kan gå der. Men her finnes det portaler på land også, den mest berømte er "Arco Naturale".
Fra de bratte fjellsidene går det trange slukter ned gjennom terrenget. Og selv nå i desember er enkelte steder som en eksplosjon av farger. Fra Marina Grande, opp mot Capri by, ligger frukthagene i terrasser. Her fins en mengde planter og trær, ca 850 forskjellige arter i tallet, og dét på tross av at øya ikke har egen vannkilde, men får vann fra fastlandet. Dyrelivet er derimot beskjedent. Foruten noen fuglearter, lever en blå øgle her, og i havet omkring finnes den sjeldne sjøkua. Opprinnelig skal det ha vært en mengde villsvin her den gang grekerne inntok øya. Det sies at navnet Capri kommer av ordet Capreae som henspeiler nettopp på villsvin som på gresk heter caprios.
Klimaet er utmerket. Brisen fra sjøen gjør at det sjelden er over 30 grader her sommerstid, og vintrene er milde av samme grunn.

San Michele

Tidlig i vårt opphold var vi så heldige å treffe det svensk-norske kunstnerparet Per Gøransson og Eli-Marie Johnsen. De var innlosjert på San Michele, Axel Munthes livsverk på Anacapri. Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke visste stort mer om ham enn at han var "fuglevenn". Jeg hadde lest hans "Boken om San Michele", og på den måten fått et lite innblikk i hans verden og stedet, men også den legendariske Keiser Tiberius. Tiberius fra det gamle romerriket lot bygge flere villaer nettopp her på Capri. Det gjorde ogs keiser Augustus. Totalt tolv praktvillaer ble oppført under den tiden de regjerte. Munthes San Michele er faktisk bygget på ruinene til en av Tiberius gamle villaer og navnet er hentet fra kapellet der. Beliggenheten er fantastisk, utsikten så betagende at man lett forstår Axel Munthes hengivenhet til dette stedet. I dag blir deler av San Michele benyttet av svenske kunstnere. Anlegget har syv boliger pluss en del rom som hører til dette komplekset. I tillegg er det fellesrom, bibliotek og et museum. Den feniciske trappen med sine 777 trappetrinn fører opp til Villa San Michele og Anacapri, men det går også vei hit.
Capri har lenge vært et sommerparadis. Foruten Keiser Augustus, Tiberius, Munthe og Krupp har mange A-kjendiser vært her. Selv ser vi at det er langt flere besøkende i dag enn i 1987, og vi snakker om turisme året rundt. Oppe i Capri by er alle de største motegigantene representert. Ikke stedet for slanke lommebøker, men i de små smugene fra middelalderen, i butikkene utenfor "lysløypa", er prisene gunstigere. Om du klarer å få tak over hodet til en fornuftig pris og har god fysikk, spesielt gode bein, har øya mye å by på!

Båndknyting

I en lunsj hos Gøranson/Johnsen traff vi sønnen til den svenske båtkonstruktøren Knud Reimers. Per Reimers, som selv er arkitekt, bisto Kultur - ock Idrottsførvaltningen i Sverige med en bok om Knud Reimers’ båtkonstruksjoner. På Capri brukte han tiden til å katalogisere en del av båtene som var tegnet av faren. Jeg var rask til å nevne at Cecilie og jeg kjente til en av Reimers konstruksjoner, nemlig Habbestads ”Serenad”.
Vi ble også kjent med Kerstin Hybbinette, tidligere operasangerinne og nå lektor ved universitetet i Milano. Hun ville ta oss med på tur. Da vi dro fra båten, hørte vi en forunderlig middelaldersk musikk i marinaen, og da vi nærmet oss en av madonnaene i havnen, så vi to menn spile foran henne, på sekkepipe og fløyte. Dette var første tegn på julen. Musikerne gikk videre og stoppet ved neste madonna, som befant seg i en nisje i veggen i tredje etasje på et av husene i havnen. Slik fortsatte de til alle madonnaene. Capri og Anacapri har dessuten hver sine helgener, må vite. Capris skyttshelgen er San Costanzo, og Anacapri har sin San Antonio. Selv om menneskene her ikke virker spesielt religiøse i sin livsførsel sett med våre øyne, har de en del tradisjoner. Det mest påfallende er at de korser seg i alt og ett. I Hellas korser de seg bare for å ta en liten busstur. Og undringen over livet er høyst tilstede også i hverdagen.

Uvær

En dag kom det en katamaran med norsk mannskap inn i havnen. Om bord i S/Y Tove var Håkon, Harald og Stig Arnesen samt vennene Jorolv og Svend. Båten, en Belize 43, skulle de seile fra Korsika til Kos hvor den skal gå i charter. Det var hyggelig å treffe nordmenn igjen, det blir nok en stund til neste gang. Mens de lå her, fikk vi et alvorlig uvær. Barometeret falt 16 millibar på et døgn og det bygget seg opp et kraftig svell inne i havnen. Vi lå bak den indre moloen hvor sjøen var til å leve med, men sjøene slo over moloen og når vannet dras ut av havnen før det flør inn igjen, oppstår et voldsomt sug. Vannstanden forandrer seg med 1,5 meter på sekunder. Det er nok til å rive av enhver puller uansett hvor godt festet den er, og skulle den holde, ryker fortøyningstauet som en sytråd. Moloen rundt den indre havnen står på peler, og på utsiden er det lagt ut kjempestein på flere kubikkmeter hver som bryter ned bølgene og senker takten og intensiteten på sjøene.
Vi ante uråd da indre havn ble fylt opp med mindre båter tidligere på dagen. Det var nesten så man kunne gå tørrskodd rundt - kun nok vann til at alle båtene kunne sige 1,5 meter frem og tilbake. I fjor var det et skikkelig uvær her, sannsynligvis orkan. Italienerne fortalte at det kom en kjempebølge inn over moloen og slo innover land. Men det verste var at frekvensen på svellet i havnen syntes å gå i takt med de største kjempebølgene som stadig kom. Da en av disse trakk seg tilbake, fortalte øyenvitner oss at de så bunnen midt i havnebassenget, hvor det ellers er drøyt 4 meter vann! Så kom en ny, enorm bølge som feide over moloen og på sin ferd innover dro med seg 40 båter som ble knust da de traff kaia. Tilbake dro den med seg et stort antall biler som ble skylt på sjøen. Det er ufattelig for oss som bor langs Oslofjorden at slikt er mulig.

Ettertanker

Fra tid til annen tenker jeg litt over hva jeg bruker tiden til under disse 25 månedene som seilasen skal vare. I motsetning til den første Middelhavsturen vår, skal vi ikke bevise noe denne gangen. Det var forsåvidt ikke meningen på første tur heller, men det var så mange kommentarer som "dere kommer ikke lenger enn til Drøbak med den båten", og lignende. Den første turen var vel en slags realisering av guttedrømmen om å legge de "syv hav" under seg, selv om turen altså ikke gikk lenger enn til Tyrkia i Middelhavet. Ved hjemkomsten den gangen var vi enige om at det måtte bli en tur til. Nå skulle det altså gå mye lengre tid enn først antatt før vi igjen stevnet mot Middelhavet. Til slutt ble vi bare nødt fordi vi føler at vi ikke kan undervise John Fredrik på en tilfredsstillende måte på ungdomsskoletrinnet. Det ble et slags nå eller aldri. Erfaringen fra første tur tilsa at ett år var i snaueste laget. Den gang drøyde vi med å snu, så hjemturen fra Bodrum til Oslo ble unnagjort på tre måneder med mye hastverk og stress. Dessuten var vi nå veldig bevisste på å gjøre en rundreise, bokstavelig talt.
Vel, nok om det. I går kveld var vi oppe i Capri by, nærmere bestemt på Piazzetta'n som tidligere ble kalt the little theater of the world. Da var tiden kommet for å tenne lysene på juletreet og stemning ble det med kunstig snø som dalte ned på oss, omtrent som hjemme. Det ser ut til at vi får en oppleve en mer katolsk jul enn ellers. Men om det skal jeg berette mer neste gang.

Powered by Labrador CMS