Bølgeblikk september 2008

Bølgeblikk september 2008

Liv på jorden?

Er det virkelig liv på jorden?
I et filosofisk øyeblikk slang jeg spørsmålet ut til rederinnen. Men tidspunktet var feil, selvfølgelig. Vi stevnet mot hjemmehavna etter en flott helg på sjøen, og rederinnen var mer opptatt med å slenge ut fendere enn å høre på kvasifilosofi.

Et manglende svar stoppet imidlertid ikke tankerekken. Jeg føler meg som NASA, tenkte jeg. De gutta der driver mye og teller ned til nye ferder. 10-9-8-7 osv. Helt til de roper ”takeoff”. Selv teller jeg dager og ikke sekunder. Mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, takeoff. Det er min gullrekke. Og ved takeoff kaster jeg tampen og stevner mot nye mål.

Hva var det du mumlet om, spør rederinnen som er tilbake fra sin vandring på dollbordet.
Å, jeg sa bare at jeg føler meg som NASA, sa jeg. Og så spurte jeg ganske enkelt om det virkelig er liv på jorden.
Har du tenkt deg til himmels? undret hun.
Nei, er’u gærn. Jeg skal til sjøs, skjønner du vel.
Ja, men nå er du vel helt på jordet!

Jo, jo, jeg vet jo at det er liv på jorden, da. Jeg tenkte mer på om livet på landjorden egentlig er noe å trakte etter. Se på oss. Nå kommer vi hjem etter noen fantastiske dager på sjøen. Her ute er det meste rett fram og enkelt. Når det ikke stormer da. Men der inne, på landjorden, der er det storm hele tiden. Vi jages av vekkerklokker, løper etter busser, trikker, tog eller sitter i kø. Alt for å komme til en jobb med enda mer mas. Er det et liv? På landjorden, mener jeg.

Og det var da jeg falt litt i staver igjen, eller i årer om man vil. Jeg har nemlig en bekjent som har gjort båtlivet til en kunst. Han har en unik evne til å strekke ovale helger i begge ender av uken. - Onsdager, sier han. - Jeg hater de inneklemte onsdagene! Kjenner jeg ham rett har han snart funnet en løsning på onsdagene også.

Hallo der. Dette er Houston, sa rederinnen og viftet med hendene. – We have a problem, over!
Hæ?
Brygga, mann. Ser du ikke brygga? Vi skal gå inn for landing og du ligger mildt talt etter i planleggingen.

Å komme inn i båsen er ikke vanskelig. Det er noe vemodig over det, det er så. En avslutning på en reise som burde ha vart så mye lenger. Men vanskelig er det ikke. Det er ikke vanskelig å rydde båten, spyle og kontrollere fortøyninger heller. Men det er en slags slutt. Finito. The end. Eller som NASA-gutta sier når fartøyet er vel hjemme. – Right on the money, sier de.

- Mandag, sa jeg til fruen. – Tirsdag, onsdag, torsdag og fredag. Vi har fem dager til å utforske om det er liv på jorden. Så tar vi av igjen på nye eventyr. OK?
- Aj, aj, kæpten, sa rederinnen.

”MorMajor”