Bølgeblikk : Alkymisten

Bølgeblikk : Alkymisten

Det er ikke gull det der som glitrer i sjøen. Men det er like mye verd.
Jeg mener; alkymistene, de som forsøkte å foredle gull av andre grunnstoffer, tok så feil. Det var saltvann de skulle ha fremstilt. Det er der lykken er!

Det er lett å bli filosofisk når feriemodus har senket seg over havna. Hvorfor er det egentlig sånn, tenker jeg. Hvorfor smiler jeg bredere, nyter livet mer og sover bedre så fort jeg har klatret om bord i ”MorMajor”? Hva er det ved sjøen og båtlivet som lokker fram folks solside?

Ved siden av oss styrte en ung kvinne skuta si inn til brygga med stø hånd. – Flott båt! sa jeg da hun hoppet i land. – Takk. Det synes jeg også, kvitterte hun. Og strålte som varm julisol.

- Der har du det igjen, sa jeg.
- Hva da? spurte rederinnen. Hun satt ved siden av meg med et glass hvitvin i glasset. Og hun så slett ikke misfornøyd ut hun heller.
- Jo, ser’u. Hadde vi sittet i bil på motorveien nå, så hadde vi vært omgitt av utålmodige gærninger som bare ønsker deg dit pepperen gror. Men her i havna tar de samme folkene til lua og hilser blidt, de strekker ut en hjelpende hånd når du skal fortøye, de spanderer ankerdram på vilt fremmede mennesker som tilfeldigvis har slengt ut fenderne på naboplassen. Og de sprudler like mye om bord i små og gamle som store og nye båter.
- Mmm, sa hun og nikket enig.

Jeg henfalt til grubleriene igjen. Er det noe i lufta her i vannoverflaten? Skjer det en slags kjemisk reaksjon der saltvann møter sjøluft? Dannes det en slags lystgass som smyger seg inn i sansene og alle porene i huden? Eller er det kanskje det at skuta aldri ligger helt stille. Selv når vannet er som flatest kan du fornemme en aldri så liten duving, et slags kjærtegn fra elementet. Det smyger deg langs ryggen, klapper deg forsiktig på hodet og hvisker: ”Slapp av, gutt. Kjenner du ikke at livet farer godt med deg?”
- Sa du noe? spurte jeg rederinnen. Hun ristet på hodet, men smilte megetsigende.

En snekkeeier stakk hodet over ripa. Han var svart i panna og på kinnet. Han tørket hendene med en skitten fille. Han så ut som en oljearbeider, men var egentlig kontorisk fra Sætre.
- Fant du lykken nedi der, spurte jeg.
Mannen gliste. – Oljelekkasje, sa han. – Men nå går’n som smør.
Snekka hans måtte være minst 40 år gammel, men glinser av mange lag lakk.
- Den båten ligger det mye kjærlighet i, tenkte jeg. Hvor mange tusen timer har han brukt på å stelle og foredle det trevirket? Den skinner som gull. Han er jo den egentlige alkymist!

- Mer hvitvin, spurte rederinnen.
- Ja, takk, sa jeg.

”MorMajor”