Båtjuss

Krav om heving etter motorproblemer

Jeg solgte en båt våren 2008 som hadde en ny motor fra 2002. Denne fungerte bra for meg og hadde ved salget en gangtid på 187 timer. Etter en stund blir jeg kontaktet da båten hadde fått motorhavari blir og fortalt at de har opplevd ”nøkking” i motor før havariet. Vi blir da enige om at båten blir tatt til verksted for å finne feil på dette. Motoren blir åpnet og jeg får da melding om at det er materialfeil på en ventilfjør som har forårsaket dette. Det blir da avtalt at motor blir overhalt og sjekket på min kostnad, hvilket så skjer.
Jeg betaler for overhaling av motor og mottar en rapport som sier at det er en brent ventilfjør, og at det ikke er materialfeil på denne. Nylig mottar jeg et nytt brev fra kjøperen hvor han sier at etter de fikk den igjen fra verkstedet i fjor sommer, har den fusket på samme måte som den påstås å ha gjort fra våren 2008.
Hva som er årsaken til "nøkkingen" i motoren, ser ut til å være svært komplisert, ifølge kjøper. Han har også vært i kontakt med Forbrukerrådet, som visstnok sier at han som kjøper få opphevet kjøpet. Han krever nå enten heving av kjøpet og dekning av alle reparasjonsutgifter eller jeg må kjøpe en tilsvarende motor samt dekke installasjonskostnadene.

Svar:
Slik jeg oppfatter saken ble motoren sendt på verksted i 2008 og ble utlevert igjen til kjøperen sommeren 2009. Du hadde da dekket reparasjonsregningen og anså deg ferdig med saken. Mer enn et halvt år etter at kjøperen fikk igjen båten fra verkstedet reklamerer han på nytt og hevder at motoren fortsatt er mangelfull. Siden dette er et salg mellom privatpersoner er det kjøpsloven som rettslig regulerer forholdet. Hvorvidt man her står overfor en kjøpsrettslig mangel er det litt vanskelig å ta stilling til siden de faktiske forholdene ikke er veldig godt opplyst, men etter min mening er det nok heller ikke nødvendig å ta stilling til det. Dette fordi kjøper ikke synes å ha oppfylt sin relative reklamasjonsfrist.
Mange er ikke oppmerksomme på at det faktisk gjelder to ulike reklamasjonsfrister, både en absolutt og en relativ frist. Den absolutte er enten to eller fem år, og i dette tilfellet to år. Like viktig er imidlertid den relative fristen som kommer til uttrykk i kjøpsloven § 32 første ledd. Etter denne taper kjøperen ”sin rett til å gjøre en mangel gjeldende dersom han ikke innen rimelig tid etter at han oppdaget eller burde ha oppdaget den, gir selgeren melding som angir hva slags mangel det gjelder.” I en fersk høyesterettsdom har Høyesterett stilt relativt strenge krav til den relative reklamasjonsfristen. Dommen gjaldt kjøp av en brukt bolig og Høyesterett uttalte at ”en reklamasjonstid etter avhendingsloven på tre måneder [må] være i ytterkanten av hvor lenge en kjøper normalt kan vente med å reklamere over feil som er blitt oppdaget. En 3-måneders frist vil i utgangspunktet være tilstrekkelig til å gi den ukyndige kjøperen tid til å konsultere sakkyndige med videre for nærmere avklaring og verifisering av reklamasjonsgrunnlaget, samt gi vedkommende noe tid til å områ seg.” Høyesterett fremholdt videre hensynet til selgeren ”og hans privatøkonomiske disposisjoner, tilsier at reklamasjonen ikke trekker ut. En reklamasjon kan jo utløse et betydelig økonomisk ansvar på selgerens hånd”. Høyesterett kom etter dette til at reklamasjonen, som var fremmet mer enn tre måneder etter at feilene ble oppdaget, var for sent fremsatt. Selv om dommen gjaldt fast eiendom er det ingen tvil om at dommen har direkte overføringsverdi også for løsørekjøp mellom private. Poenget er altså at en kjøper for det første må reklamere innenfor den absolutte fristen, i denne saken innen to år, og for det andre ”innen rimelig tid”. Dersom kjøperen mente motoren var mangelfull etter han mottok båten fra verkstedet sommeren 2009, mener jeg det må løpe en ny reklamasjonsfrist fra dette tidspunktet. Da kan ikke kjøperen vente i mer enn et halvt år før han reklamerer på nytt. Når han likevel gjør dette mener jeg at kjøperen har tapt sin rett til å gjøre mangelen gjeldende.

Rammesak:

Streng dom for vannskuterkjøring

En vannskuterfører fra Vestlandet ble nylig dømt i tingretten til å betale en bot på 9.600 kr samt fikk sin Kawasaki Kawasaki Ultra 250 vannskuter inndratt. I tillegg måtte han betale sakskostnader med 4.000 kr. Overtredelsen besto i at han den 31. juli 2008 førte førte sin vannskuter i Skeisosen i Os Hordaland uten at dette var en avsatt sjøområde hvor slik kjøring var lovlig.
Etter fritids- og småbåtloven § 40 tredje ledd er bruken av vannskuter i utgangspunktet ikke tillatt, og etter første ledd er vannskuter definert som ”vannscooter og liknende motordrevne mindre fartøy som er konstruert for å føre personer, og som etter alminnelig språkbruk ikke kan betegnes som båter”. Etter bestemmelsens andre ledd skal Sjøfartsdirektoratet i tvilstilfeller avgjøre om et fartøy av en viss type omfattes av første ledd.
Den enkelte kommune kan imidlertid gjøre helt eller delvis unntak fra forbudet for nærmere avgrensede område. Dette gjelder hvor bruken ikke medfører fare for ferdselen eller allmennheten eller ulempe i form av støy eller andre forstyrrelser, og heller ikke medfører fare for nevneverdig skade på dyre- og/eller plantelivet. Dette var imidlertid ikke gjort for det området hvor domfelte kjørte sin vannskuter, og han var også tidligere bøtelagt for samme type forhold i august 2007, da på 6.000 kr.
Det er reist spørsmål ved om fritids- og småbåtloven § 40 er i strid med samsvar med EØS-regelverket, men idet denne saken gjaldt en vannskuter produsert utenfor EU, kunne dette uansett ikke være relevant. Domfelte ble heller ikke hørt med at hans Kawasaki Ultra 250 var å anse som en båt, og ikkje vannskuter, i lovens forstand. Retten uttalte at både ”skrogets form og konstruksjon” skilte seg fra det man normalt forbinder med båter, og pekte på at det var ”gass på rattet og ikke noe styre og farkosten markedsføres som en vannscooter”.
Det mest oppsiktsvekkende ved dommen er at retten tok påtalemyndighetens krav om inndragning til følge. Etter straffeloven § 35 kan en ”ting som har vært brukt … ved en straffbar handling” inndras ”såframt det finnes påkrevd av hensyn til formålet med den bestemmelse som setter straff for handlingen”. Dette er altså en ”kan-regel” som forutsetter et skjønn og en forholdsmessighet. Rett nok hadde domfelte gjort seg skyldig også ved en tidligere anledning året før, men det må være et betimelig spørsmål om det er påkrevd av hensyn til loven å inndra en så vidt verdifull vannskuter. I retten opplyste tiltalte at verdien var 70-80.000 kr. En slik inndragningspraksis finner man klart nok ikke i for eksempel vegtrafikksaker. Sammenligner man med bilkjøring må det være klart at selv to relativt to alvorlige trafikkforseelser med et års mellomrom ikke kan forsvare inndragning av en bil til 70-80.000 kr. Etter mitt syn må det derfor være grunn til å stille spørsmålstegn ved om det er grunnlag for å oppstille en så streng praksis for vannskutere. Domfelte har anket dommen og dette blir det da Gulating lagmannsrett som skal ta stilling til.