Europa rundt på seks måneder

Europa rundt på seks måneder

Alt utstyret på plass!

Det nygifte paret Fredriksen/Tollefsen kastet loss i Drammen 25. mai med kurs for Middelhavet. Nå er autopilot, hydraulisk styring, VHF og ankervinsj på plass ombord i ”Bianca” en 15 år gammel 31 fots Sunseeker. Her forteller de om de aller siste forberedelsene før avgang.

AV ROBERT FREDRIKSEN OG ANN-CHRISTIN TOLLEFSEN

De siste store installasjonen krevde mye tid og arbeid. Men vi kom i mål før vi forlot Munnsøya i Drammen for å ta fatt på den lange reisen Europa rundt.
På en slik tur med mange tusen nautiske mil som skal forseres, er det helt nødvendig med autopilot. En installasjon som også betinger hydraulisk styring, så det ble et forholdsvis stort prosjekt. I alle fall for vår del, som valgte å bygge om det gamle servosystemet til hydraulisk. Servosystemet for våre Volvo Penta hekkaggregater besto av en servopumpe som ble drevet av motoren ved hjelp av drivreimer. Selve hydraulikksylinderen var montert på det ene hekkaggregatet med stag over til det andre. Alt dette valgte vi å fjerne til fordel for et nytt hydraulisk styresystem fra Sleipner. Sleipner har riktignok ombyggingssett for servosystemene også, men vårt styresystem fra 1985 syntes vi så såpass slitent ut at vi valgte å pensjonere det.
Det hydrauliske systemet er enkelt å montere da det kan bestilles med monteringssett for hydraulikksylinder som passer til alle kjente hekkaggregater og årsmodeller. Et problem kan være tilgjengeligheten i motorrommet, noe vi merket til fulle. Motorrommet i en 31 fots Sunseeker offshore er trangt. Med to motorer montert ved siden av hverandre og med sofabenk over, burde man vært utstyrt med miniumum seks ledd i armen. Da vi omsider fikk montert sylinder og slangefittings, var det en smal sak å montere selve ratthydraulikkpumpen. Dette grøres greit med fire syrefaste skruer i hullet som utskjæres etter den medfølgede mal. Lufting av systemet skjer enkelt ved å åpne for lufteniplene på hydraulikksylindren.

Autopilot

Vi valgte Furunos FAP - 300 pilot, en autopilot som ofte brukes i mindre nyttefartøyer og har vist seg å fungere bra i mange år. Piloten består av en displayenhet (FAP-3001), en CPU kontrollenhet (FAP-3002), en rorføler og et meget avansert piezo elektrisk gyrokompass (PG -1000). Kompasset har en helt annen oppbygging enn et vanlig fluxgate eller elektronisk kompass for lystbåter, og nøyaktigheten er pluss/minus 1º. Kompasset har også innebygd automatisk korrigering av deviasjon for hele verden.
I tillegg kreves selvfølgelig en hydraulisk pumpe og en elektronisk styringsenhet for denne. Den hydrauliske Octopus-pumpen som leveres av Furuno har en smart finesse med stengeskruer for oljen, slik at pumpen enkelt kan fjernes uten at systemet mister oljetrykket. Skulle det oppstå feil på pumpen kan den fjernes mens resten av hydraulikkstyringen fungere som vanlig. Pumpen kobles med T-stykker til både styrbord, babord og overløpsslange på hydraulikksystemet.
Etter montering må kompasset justeres. Dette er ikke vanskelig, men man bør være to. Jobben består i at man starter en enkel kalibreringsprosedyre på PG-1000-kompasset etter at man har satt båten i bevegelse i en sirkel med rundetid ca to minutter og hastighet ca tre knop. Etter tre til fem runder vil kompasset gi beskjed om at justeringen er foretatt. Til slutt finjusteres kompasskursen etter GPS ved at man taster f.eks. fire ganger på minustasten dersom GP-1000 viser 204º og GPS'en viser 200º. Her er det viktig at man holder stø kurs, slik at GPS'en får stabilisert seg. Dette bør gjøres på rolig vann uten bølger, vind og strøm. Totalt sett blir det mange slanger, koblinger, elektroniske signaler og kabler ut av et slikt system, men vi synes monteringen gikk greit likevel. Er man imidlertid usikker på hvordan et slik system skal bygges opp for å fungere perfekt, bør man la kvalifiserte folk ta seg av installeringen.

VHF med DSC

Montering av VHF var enkelt. En boks, et telefonrør, antenne, strømkabel og kommunikasjonskabel til GPS er hva som trengs.
Her valgte vi Furunos nye FM 271 med Digital Sell Call (DSC). Dette gjør at man i nødsituasjoner kan sende mayday inneholdende posisjon og kallesignal ved å trykke på en distressknapp, mer eller mindre på samme måte som en nødpeilesender fungerer. Det er viktig å nevne at DSC ikke kan erstatte en nødpeilesender, idet rekkevidden til en VHF gjerne begrenser seg til horisonten, eller ca 60-70 nautiske mil. En nødpeilesender sender sine signaler på 406.025 MHz til satellitt. For at den digitale sell call skal fungere, er man avhengig av å interface mot GPS slik at posisjonsdata overføres til VHF.
All vår elektronikk kommuniserer nå sammen via en Lemming NMEA splitter. Dette er en oppkobler som splitter ett innsignal til fem utsignaler.

GPS-problem

Som nevnt i mainummeret, hadde vi planer om å bruke vår gamle GPS, en Garmin 12XL fra 1996, men det bød på problemer. GPS sender datasetninger på NMEA 0183. Den siste NMEA 0183 versjon er versjon 2.0. Men denne består for Garmins del av en lang rekke software-endringer. Den første var 2.0 (vi hadde 2.01) og den nyeste pr i dag er 4.57. Med vår GPS fungerte kun interface mot radaren. Med versjon 4.53 og Garmin 12 fungerte alt med unntak av en interface mot VHF og navigasjonsfunksjonene på autopiloten. Dette til tross for at importøren av Garmin bestemt mente at alt skulle fungere. Problemet var den såkalte GLL-setningen som inneholder informasjon om lengde- og breddegrad. GLL-setningen fantes ikke på de Garmin GPS'ene vi testet, men RMA og RMC finnes. Disse to sistnevnte inneholder også lengde og breddegrad, men like fullt fungere det ikke opp mot det andre utstyret. Årsaken har vi ennå ikke funnet ut av, men noen av Båtmagasinets lesere har kanskje svaret?
Vi kjøpte Furuno GPS modell 31. Et råd til alle som skal handle mye elektronikk, er at man vurderer leverandør seriøst og deretter holder seg til denne så langt som mulig.

Vinsj

En langtur krever en solid ankervinsj. Vi har montert en Anchorlift baugvinsj. Vinsjen er på 1000 W og vi valgte et syrefast 15 kg Bruceanker med 8 mm kalibrert kjetting. Dette skal ifølge leverandøren tåle en belastning på opptil 12 tonn. Bianca veier nå 6 tonn, så ankeret vil nok gi god trygghet for vår del. For mer akutte tilfeller har vi sikret oss med drivanker.
Monteringen er ganske grei, men kabeldimensjoner, elektriske tilkoblinger og hulltagning er viktig. Blir kabeltrekket mer enn ca 4-5 meter, bruk om mulig 70 mm² kabel. Hulltagningen gjøres etter den medfølgende pakningen. Forsterk gjerne dekket med en stålplate dersom man ligger på grensen i dekkstykkelse eller er i tvil om styrken. En fiffig detalj vi ble anbefalt å investere i er den syrefaste svivelen. Dette hindrer kjettingen i å tvinne seg, og bidrar samtidig til at ankeret stort sett faller på plass riktig vei på baugrullen. Uten tvinn på kjettingen får ankeret dessuten bedre feste. Fotbrytere for betjening av vinsjen og eventuelt fjernkontroll mener vi er nødvendig. Skulle kjettingen låse seg under vinsjen, bør man kunne betjene vinsjen samtidig som man kan se hva som skjer i kjettingkassen. En sikkerhetsdetalj som absolutt burde vært standard, er en sikkerhetsbryter for vinsjens styrestrøm. Ved å montere i henhold til koblingsskjemaet kan vinsjen til enhver tid betjenes fra styreposisjon og fotbrytere dersom båtens hovedstrømbryter er påslått, noe den stort sett er. Spesielt med barn i båten burde ankervinsjen vært sikret med en ekstra bryter for styrestrømmen. Vi monterte en bryter i serie med systemets betjeningsbrytere, slik at denne fysisk må slås på før vinsjen kan betjenes.

Sikkerhetsutstyr

Det øvrige sikkerhetsutstyret vi har anskaffet er fra Seatronic. Vår Sailor nødpeilesender har innebygget strobelys og sjøvannskontakter som automatisk aktiverer senderen når den kommer i kontakt med vann. Den har også ti meter snor for slep etter redningsflåte. Redningsflåten er av typen Plastimar, beregnet for fire personer og er pakket i bag. Flåten kan også fås i container, men vi valgte bagen siden den tar noe mindre plass. Flåten, som inneholder et assortert utvalg nødraketter, kniv m.m., har vi plassert under sittebenken ute. Flåten har en utløsersnor som vi har festet i rekka for å unngå at den blir kastet på sjøen i panikk og forsvinner.
Vi bruker alltid vest underveis. Vi har hver vår XM oppblåsbare redningsvest og Christopher på ni år har en vanlig redningsvest av typen Plastimo. XM-vestene blåses automatisk opp etter fem sekunder ved kontakt med vann. Skulle denne funksjonen av en eller annen grunn svikte, kan de blåses opp manuelt ved hjelp av et munnstykke. Omladningssett er selvfølgelig på utstyrslisten i tilfelle vestene skulle bli utløst. Vestene har en sikkerhetsstropp som gir oss mulighet til å sjakle oss fast i rekka dersom det er nødvendig å bevege seg på dekk i dårlig vær.
Våre vann- og vindtette jakker er også av typen XM, modell TH5000. Jakkene fungerer fint, med en god foret krave med borrelås foran. Det er dobbel borrelås-tetning rundt håndleddene som hindrer vann å trenge inn og store lommer. Jakkene har fester for redingsvest både foran og i nakken. Det eneste negative er hetten. Den har en lei tendens til å blåse av hodet når farten overstiger 20 knop. Hadde strikken vært modifisert slik at den strammet hele veien over pannen, ville dette vært en perfekt jakke også for raske åpne båter.
En Ione/røyk-varsler er montert i salongen i tillegg til propan-/butan-gassdetektor. Når vi også fra tidligere har halonslukkernalegg i motorrommet og godt med tauverk og fendere samt to ekstra duopropsett, føler vi at vi ikke kan sikre oss bedre.
Vi er underveis og gleder oss til å fortelle mer. På grunn av mye dårlig vær, gikk vi inn i Europas kanaler sørover i steden for den røffe vestkystruten. Den tar vi på hjemtur. Neste gang skriver vi om valg av litteratur og kart.