Vel blåst!

I helgen feiret Risør Trebåtfestival 30-års jubileum. Til tross for at det stadig blir færre trebåtbyggere her i landet, var trebåten i fokus som aldri før under jubileumsfestivalen. Her fikk man hele bredden servert mellom hvite hus – fra vikingsskipet “Saga Oseberg” til kaldbakt mahogni.

Publisert Sist oppdatert

Besøkstallene er i skrivende stund ikke klare, men 128 trebåter deltok på årets arrangement, som var velorganisert og holdt en stram regi. Rundt 400 frivillige er involvert i festivalen, som i mange år har slitt med dårlig økonomi, noe NRK-profilen Dag Lindebjerg satte fokus på gjennom skarpe uttalelser i dagens Austagder blad.
Den offisielle delen av festivalen var i år redusert med en dag og ble åpnet fredag. På torsdag ettermiddag og kveld var over 300 mennesker og et stort antall trebåter samlet på Moen til et svært vellykket jubileumsarrangement, med blant annet omvisning i båtbyggeriene innerst i Nordfjorden.
Lørdag var det duket for jubileumsaften på torget i Risør. Havnebildet var i stor grad gjenskapt, med sceneskip på indre havn hvor blant andre Arja Saijonmaa entret scenen lørdag kveld, slik hun har gjort under to tidligere festivaler.
-Alt i alt må vi kunne si vel blåst og vi er veldig godt fornøyd med årets festival, sier pressesjef Rune Nylund Larsen.
-Det var lite bråk i gatene, og det brede tilbudet for barnefamilier ble veldig godt mottatt og besøkt. Regattaene ble også svært morsomme på grunn av mye vind. I tillegg hadde vi en foredragsserie som fenget folk.

Kommentar
Flytende utvikling

Hva skjedde med trebåten og håndverket? I jubileumsåret handler Risør Trebåtfestival om kulturformidling. Festivalen var en salgs- og markedsføringsmesse for levende norske trebåtbyggerier. I glansårene på 1980-tallet var 30 nybygde trebåter utstilt på én og samme festival. I jubileumsåret 2013 var tallet sterkt redusert.

Mens andre norske trebåtfestivaler, som Skudefestivalen på Karmøy og Hardanger Trebåtfestival i Norheimsund, er møteplass for den grovbygde bruksbåten i tre, har Risør Trebåtfestival i større grad vært utstillingsvindu for norsk fritidsbåtkultur. De første festivalene fra 1983 og utover 1980-tallet var preget av optimisme blant trebåtbyggerne, som fortsatt var en kommersiell aktør i båtbransjen, og leverte produkter som var etterspurt. I løpet av 30 år har avviklingen av norske trebåtbyggerier fulgt lønnsutviklingen i Norge. I takt med at selv den fattigsligste boplass i skjærgården har endret funksjon til eksklusive sommerbosteder for de få, er sjekta og prammen, den klinkbygde bruksbåten, som en gang var fiskerens, fiskerbondens og kystfolkets svar på folkevogna, blitt en prydgjenstand ved de samme sommerstedene, blanklakkert hinsides enhver historisk tradisjon. Trebåten er blitt et nytelsesmiddel som stadig færre er villig til å betale for. 30-årsjubileet til Risør Trebåtfestival speiler en økonomisk, kulturell og sosiologisk utvikling – og trebåtbyggerfagets forvandling fra levende, kommersielt håndverk til bevaringsarbeid som eksisterer på grunnlag av offentlige midler og privat entusiasme. Dermed har også forutsetningene for festivalen endret seg fra å være markedsplass for en liten, men levedyktig næring, til en arena for formidling av kystkultur og håndverkstradisjoner.

Plasten – en spiker i kista

Den spede starten på det organiserte fritidsbåtlivet i Norge faller sammen med etableringen av Revierhavnens Baatforening i Christiania for 160 år siden, i 1853. Rekrutteringen til denne foreningen foregikk i den høyere middelklasse i Christiania. Da industribyen vokste frem mot århundreskiftet, ble også skillelinjene mellom en øst- og vestkant tydeligere. Foreningen skiftet etter hvert karakter, og i 1936 ble Arbeidernes Båtforening etablert som et underbruk av Revierhavnen. Dermed var grunnlaget lagt for det båtlivet vi kjenner i dag. Mens Grev Wedel-Jarlsberg sies å være den tidligste lystseiler i Norge, ble den første kjente norske lystbåten konstruert av Hans Grøn i 1865 under navnet “Let”. Lystbåtlivet, som det “formålsløse” båtlivet gjerne ble kalt, ble bedrevet av overklassen i de store byene. Design og bygging av lystbåter, enten de var drevet av seil eller motor, var et ytterst eksklusivt håndverk forvaltet av navn som Anker & Jensen i Vollen, H. Berg-Olsen i Tønsberg, Bjarne Aas i Fredrikstad, AS Soon Slip & Baatbyggeri, K. Christensen & Co. og Aanon Kittelsen i Risør. Konstruksjon og design var også dominert av noen få navn, der Collin Archer, Christian Anker, Sigurd Herbern, Richard G. Furuholmen og Jan Herman Linge er blant de mest kjente norske. Men en aktivitet for folk flest ble imidlertid ikke fritidsbåtlivet før plastikken gjorde sitt inntog i 1953, da Herbert Waarum i Grimstad støpte den første norske plastbåten. Med introduksjonen av glassfiberen gikk båtproduksjon fra å være arbeidsintensivt håndverk til serieproduksjon. Prisene gikk ned og båtlivet ble en mer allmenn fritidsaktivitet. Snekkene som før var bygget i eik og furu, sto nå modell for moderne fritidsbåter i glassfiberarmert plast. Et materiale som viste seg å ha en holdbarhet som overgikk alle forventninger, ikke bare til trebåtbyggerens, men senere også plastbåtprodusentenes fortvilelse. Båter som Nidelv 24 ble laget i forbløffende antall (2.000 båter) som aldri ville vært mulig i en tid da treverk var det rådende materialet. I løpet av tyve år vokste det frem en blomstrende plastbåtindustri på Sørlandet, der AS Fjord Plast på Fevik var selve lokomotivet, ikke bare i norsk, men i europeisk fritidsbåtproduksjon, med hypermoderne produksjonsanlegg og en 74 fots motorbåt på tegnebrettet. Det endelige nådestøtet fikk også plastbåtindustrien i 2007. Den delen av norsk fritidsbåtproduksjon som i de følgende årene ikke ble lagt ned, foregår nå i stor grad i østeuropeiske lavkostland.

Risør – rike båtbyggertradisjoner

At Risør Trebåtfestival arrangeres nettopp i den hvite byen, er ikke tilfeldig. De historiske trebåtbyggertradisjonene i byen er svært sterke. Den håndverksmessige kompetansen som eksisterte, og fortsatt eksisterer, i Risør var antakelig unik i Norge. Kompetansen illustreres gjennom bredden av de ulike konstruksjonene som ble til stolte fartøyer i store antall, og kvaliteten blir udiskutabel når en ser de mange båtene som fortsatt er i bruk. Grunnlaget for de store båtbyggeriene i Sørfjorden i Risør ble lagt da Christen Moen etablerte seg der tidlig på 1800-tallet. Fra 1858 og frem til i dag har det vært kontinuerlig virksomhet på Moen. Alle båtbyggeriene er resultat av knoppskyting fra virksomheten til grunnleggeren Christen. Fra Tharald K. Moen, Gregersens Båtbyggeri, Nilsen og Brødrene Moen, Thor Sauviks Båtbyggeri, K. Christensen & Co og Em. Moen går det en ubrutt linje fra 1858, via Verner Hansen overtakelse av Thor Sauviks Båtbyggeri 1964 til Risør Trebåtbyggeri i Buvika, Leif Nilsens LN Yachts og Moen Båtbyggeri i dag. I den mest blomstrende perioden fra 1950-tallet og frem til 1968, var Moen et kraftsentrum for norsk trebåtbygging. Her ble bygget alt fra sjekter og prammer, til ferger, fiskebåter og ikke minst et stort antall los- og redningsskøyter. Med sine 144 fot går minesveiperen KNM “Tista” inn i historien som den største båten bygget på Moen, påbegynt i 1954. Men også lystbåter helt opp i 70 fot, som “Kvitørn I” bygget for grosserer Strøm i Oslo, vitner om dimensjonene og aktiviteten i Sørfjorden. Her hadde man på 1950-tallet et renommé som ga eksportoppdrag til store deler av verden – fra California til Chile, Frankrike, Island og Grønland. Båtbygger Aanon Kittelsen på Lekerøya utenfor Risør hadde sin storhetstid etter båtbyggeriene på Moen. Han var i virksomhet fra 1940-tallet til 1982. Gjennom tett samarbeid med blant andre konstruktøren Jan Herman Linge, eksporterte Kittelsen 60 trebåter til USA, mange av dem større seilbåter rundt 50 fot. Risør og norsk trebåtbygging var på verdenskartet.

Trebåt og festival i en ny tid

I løpet av 30 år har Risør Trebåtfestival gjennomgått en forvandling fra å være bransjens fremste utstillingsvindu for å hente inn nye oppdrag, til å bli et arrangement med fokus på formidling av kystkultur og gamle håndverkstradisjoner. For femten år siden var havnebildet fortsatt preget av små og store nybygg, det ble satset på eksport og markedsføring internasjonalt. I dag er ikke grunnlaget lenger til stede, og håndverket lever videre gjennom oppdrag finansiert av kulturinstitusjoner og offentlige bidrag, blant dem Hardanger Fartøyvernsenter, Risør Trebåtbyggeri, Moen Båtbyggeri og Senter for maritim kultur på Isegran i Fredrikstad. Trebåtene, den flytende kulturarven, forvaltes og tas vare på av private entusiaster og foreninger med varierende grad av offentlig støtte. Trebåtene påkaller stor begeistringen i mennesker, og trebåter kan få folk til å mobilisere en entusiasme og utholdenhet som mangler sidestykke. Lærlinger rekrutteres til faget. Og bare ved hjelp av slike krefter kan festivalen overleve, på samme måte som de få gjenværende båtbyggeriene lever videre på prosjekter finansiert med kulturmidler, men ikke minst takket være sin omstillingsevne og nisjekompetanse. Trebåtbyggerfaget handler først og fremst om å beherske formgivningen av de dobbeltkromme flatene, noe både Djupevågs Båtbyggeri beviste gjennom sitt oppdrag under byggingen av Operaen i Oslo og Risør Trebåtbyggeris utsmykking av Kulturhuset Kilden i Kristiansand.

 

Powered by Labrador CMS