Plasten dreper havet

På mine rullatorvandringer i båthavner i vår var det èn ting som folk snakket om. Og det gjorde de på en måte jeg knapt har opplevd maken til i mitt livslange liv som båtmann og sportsfisker. Det var gåsnebb-hvalen som strandet på Sotra etter at det ble gjort mange forsøk på å få den ut i åpent vann. Det er alltid trist å oppleve at hvaler setter seg fast i trange sund slik jeg opplevde på Hvaler for ikke så lenge siden. Men der var dette ikke noe nytt, for stedet heter Hvalsund. Her har mange hvaler gått på grunn opp i gjennom tidene og her har hvalfangere tatt inn sin fangst så lenge noen kan huske.

Men gåsenebb-hvalen på Sotra var noe annet. Ikke bare er dette en ganske sjelden hvalart, men da de åpnet den, fikk de seg et sjokk. Magen var full av plast. 30 ulike typer plast ble det registrert. Det betydde at denne hvalen hadde lidd en langsom og smertefull død. Med så mye plast hadde den ingen sjanser til å overleve.

Det skal noe slikt til for å vekke oss opp. Mange tenker ikke over at en plastpose de kaster eller en plast som rett og slett blåser ut av hendene på oss, kan havne i maven på en hval eller en stor fisk. Sakte, men sikkert tar dette livet av dem. Pressefotos fra Sotra vekte opp både gammel og ung. Å se bildene av den oppsprettede hval med all denne plasten i seg gjorde et sterkere inntrykk enn faglige forelesninger og moraliserende pekefingre.

Jeg har foretatt mange stikkprøver både blant båtfolk og andre, og reaksjonene er samstemmige: Det var det verste de hadde sett. Det var verre enn de kunne ha forestilt seg. - Både vi båtfolk og andre som kommer i nærheten av sjøen burde skjønne at dette ikke går lenger, sa de unge til meg. - Det bør utvikles flere produkter som det ikke tar så lang tid å bryte ned, sa noen jenter som pusset opp familiens båt. – Prisene på plastposer bør økes så det virkelig føles, sa en gutt som hjalp faren sin med å fjerne presenningen over en stor og flott daycruiser. Det hender til og med at slike presenninger blåser på sjøen.

Noen av de unge jeg kom i prat med under mine rullatorvandringer hadde fulgt godt med i mediene. De hadde fått med seg en rapport fra Havforskningsinstituttet om at det hvert år kastes enorme mengder plast og annet farlig avfall som tamponger, barberblad, sprøyter og kondomer, ja, til og med isopor- og plastavfall fra bygg- og anleggsarbeider. Det er enorme mengder med plast. Synet av slikt får det til å velte seg i maven på meg. Jeg blir kvalm.

Forskerne peker på at det ikke bare er det plastavfall vi ser som er farlig, men også mikroplasten som renner ut i sjøen. Den kommer fra fabrikker som fremstiller fleeceklær som mange av oss kjøper når vi skal på sjøen, for de er varme og praktiske. Men det som renner ut i sjøen fra kunstgressbaner er også skadelig selv om det ikke skriker rett i synet på oss som plastposer og presenninger.

Det er forsket mye på dette. I Belgia, som har en spennende kystlinje der det tas mye skjell og flatfisk, fant forskerne ut at de som spiste sjømat fikk i seg 11 000 mikroplastbiter i året. Nede på kontinentet forstår folk hvor farlig dette er fordi det er så mange som bor, arbeider og ferierer langs strendene der. Vi nordmenn har en så stor kystlinje med bukter og skjær at vi kanskje ikke tenker på det til daglig. Men mine berlinske båtvenner kommer stadig inn på dette når de forbereder seg for sommerens turer nordover. De synes det er rart at fritidsfiske skaper sterkere reaksjoner i Norge enn forurensningen. Da skal utlendinger tas, og da glemmer man at mange yrkesfiskere dumper enorme mengder med fisk som de ikke får avsetning på eller som de ikke skulle ha hatt i trålen i det hele tatt.

Tyskere, hollendere, belgiere og franskmenn unngår helst engangsserviser, plastbestikk og plastkopper som bare kastes på sjøen etter bruk. Nede på kontinentet er bevisstheten om dette mer utviklet enn hos oss selv om vår dagspresse bringer stadig mer stoff om forurensingen av vår kyst.

Uansett hva man måtte mene om årsakene til den globale oppvarming så bør vi ta alvorlig advarslene om at det i løpet 30 år vil være mer plastsøppel enn fisk i verdenshavene. Det er ifølge ekspertene vårt hurtigst voksende miljøproblem. Plasten seiler rundt med havstrømmene og samler seg i såkalte gyrer.

Det er allerede påvist fem kjempestore gyrer i verdenshavene og noen mindre, også i Barentshavet. Det skal en enorm innsats av skip og teknologi for å rydde opp i dette. Noen eksperter mener at konvensjonelle metoder er håpløse og vil i stedet bruke armer med en lengde på 50 kilometer og med en innsamlingsplattform i midten. Med havstrømmene vil disse barrierer forhåpentligvis samle opp mye av den flytende plast. Men selv om dette skulle vise seg å være billigere og mer effektivt enn vanlige oppryddingsmetoder, så er det opp til oss båtfolk ikke å kaste plastposer og annet avfall på sjøen og tro at dermed blir problemet borte. Sotra-hvalen burde ha vært en oppvekker for oss alle.