Kystkulturen gir båtlivet mer mening

Landkrabber sier gjerne med Hamsun at de går opp gjengrodde stier. Vi båtfolk uttrykker oss annerledes: Vi seiler i kjente kystled, vi tøffer til en trygg uthavn, vi kaster anker i gamle fiskevær eller vi utforsker fjordsystemer.

Det var nettopp det jeg gjorde da jeg kom tilbake til Sogndalstrand som jeg første gang besøkte for flere år siden. Det er et gammelt fiskevær øst for Egersund, helt ute i havgapet med en stor molo som beskyttelse. Det var kort vei til fiskebankene. Langs den lakserike elven ligger det gamle hus som Jan Oddvar Omdal har restaurert slik at de ser nøyaktig slik ut som de gjorde for flere generasjoner siden. 16 slike gamle skipperhus har han hittil klart å sette i stand, og han akter å fortsette denne enestående, men kostbare restaurering. Det eneste nye er at det er innlagt kaldt og varmt slik at de kan brukes som feriehus. Inntrykket er så positivt at enkelte har kalt Sogndalstrand for «Sørlandets Røros».

Jan Oddvars like entusiastiske kone, Eli, driver kafe og butikk der gjestene kan få kjøpt spennende kystlitteratur og souvenirer som ikke er laget i Kina eller Thailand, som tilfellet dessverre er de fleste steder. Eli engasjerer distriktets brukskunstnere. I den fine, gamle gaten ligger det også et kunstgalleri, Galleri Rosengren, der jeg oppdaget mange bilder av mine avdøde kunstnervenner Ludvig Eikaas og Kåre Tveter. Noen av bildene har galleristen utlånt til kafeer og privathjem og det skaper en egen atmosfære. Kåre Tveters Svalbardbilder, der han får frem de vare lysstemninger der nord, passer overraskende godt i denne sørlandsidyllen, og når jeg ser Ludvig Eikaas` berømte kalligrafiske «Jeg» og hans utrolige portrett av Gunnar S. Gundersen, utbryter jeg spontant: «God dag, Ludvig, er det deg?» Det er få norske kunstnere som har fanget inn vår kyst og menneskene der som Ludvig Eikaas. Nettopp i Sogndalstrand går det opp for meg hvor sterkt jeg savner ham.

Jeg ble for mange år siden utnevnt til Cittaslow-ambassadør. Cittaslow er en bevegelse som oppstod i Italia og den fremmer en harmonisk utvikling. I Norge er det allerede noen slik Cittaslow-steder og flere bør det bli. Selv de mest moderne mennesker vil finne stimulans i Cittaslow, for eksempel Claus E. Feyling som er president i en av verdens største riggselskaper og har sitt hovedkvarter i Houston, Texas. Han kommer seg så ofte han kan til Sogndalstrand og Egersund der han har restaurert et hus som i generasjoner har vært i familiens eie. I de fleste kystbyer fra Kragerø til Egersund har de klart å forene moderne næringsliv med gamle tradisjoner.

Slik ser jeg for meg en utvikling langs hele Norskekysten oppover til Finnmark. Her kan vi konkurrere med de fleste land i verden. Å seile langs en slik kyst gir båtlivet ekstra mening.

Det gjør det også å utforske våre fjordsystemer, hvorav Oslofjorden er blant de aller største og mest interessante. ­Landkrabber i Oslo, Akershus, Østfold og Vestfold er neppe helt klar over hvilke spennende farvann som ligger rette utenfor stuedøra. Det er bare å sette bilen fra seg og komme seg ut i båt. Sverre Jervell som fant ut at dette var mer spennende enn diplomatlivet, har utgitt en bok nettopp om Oslofjorden («Oslofjorden. Folk og fisk gjennom 10 000 år»). Den gir en grei innføring i de mange skipsbyggeriene, verkstedene, sildefisket og den gamle hollendertrafikken som skaffet Amsterdam tømmeret som byen hviler på og som forsynte nederlenderne med sild til matje. Hollenderne køer for denne delikatesse i stedet for pølser. Når jeg får den matje som mine venner i Amsterdam sier kommer fra norskekysten fra Akershus til Rogaland og jeg skyller den ned med genever og godt øl, da føler jeg at mitt livs seilas har brakt meg til St. Peters havn. Da kan det ikke bli bedre, bortsett fra at jeg etter matje og lutefisk har lært meg å sette pris på den fantastiske lynghonning som blant annet presidenten i Sokndal Rotary, Geir Arne Berg, produserer. Så lenge det fortsatt finnes bier, er det håp for oss. Når de forsvinner er det slutt.