En drømmer går i land

Egentlig skulle tittelen være; Et miljøsvin går i land, og kanskje er det den som speiler virkelighetens verden.

Av og til kommer det tilbud man ikke kan si nei til. Dette skjedde meg under fjorårets båtutstilling i Cannes. Ferretti importør Jon Olav Lefdal ringte undertegnede etter arbeidsdagens slutt. Kroppen hadde inntatt horisontalen på en av byens betalingsstrender. Håret stod rett til værs etter en lengre svømmetur i de asurblåe bølgene. Klisjeene skulle bli flere.

–Du har fem minutter på deg til å få ditt livs kjøreopplevelse. Gutta skal ta ut 90-foteren til Pershing, du er invitert på prøvetur.

Jeg avslår først høflig med tanke på antrekk og utseende. Man kan ikke komme heseblesende om bord i en Pershing 90, ikledd giftgrønn badeshorts, lurvete svart T-skjorte og sandaler. Men det tok akkurat 30 sekunder å ombestemme seg. Det var ikke mulig å nå hjem til hotellet for å skifte, så her var det bare å sæle på, få fart på flipp-flapp sandalene og la det stå til.

Vel installert om bord, skjønte jeg at det var flere som hadde fått en hastetelefon. Godt, pust ut. Dette skal bli jævlig stas. På med mørke briller.

Skipperen fyrer maskinene, og vi er bare minutter før take off. Havnen i Cannes er stor, men i dag blir den veldig liten. Nesten 30 meter båt er ikke bare-bare å manøvrere mellom alle utstillingsbåtene. Det jobbes over alt. Mannskapet svinser rundt i hvite t-skjorter og roper ordrer til hverandre. 4870 hester har fått havre. Den 66 tonn store sølvklumpen vi sitter i begynner sakte men sikkert å røre på seg. Bruer må åpnes og de gigantiske Arnesson drevene spytter vannet til værs bak oss. Det skal bli mye værre.

Vel ute i rom sjø øker farten. 30 knop går kjapt og greit, vi har 14 igjen til toppfart. Overflatedrevene spytter vannsøylen 10 meter til værs. Et klassisk kjennetegn for alle Pershingbåter. Vi samler oss rundt skipperen. Asmund Haare, Dag Sønstevold og undertegnede. Fårete glis, fettet hår, rufsete, vi passer perfekt inn i den italienske desingbomben.

I underetasjen har vi to leilgheter. En med fire soverom og eget baderom til alle. En til mannskapet. Over oss en gedigen flybridge som kan huse et middels hageselskap hos Stein Erik Hagens butler.

Der vi står i øyeblikket ligger brua, for så svulstig kan man bli når båten måler 27,42 meter fra for til akter. Ikke bare brua selvfølgelig. Bak oss har vi en åpen stue med både bar og sittegrupper som vender ut mot akterdekket og en solseng for viderekomne.

Vi nærmer oss toppfart. Det er da vi plutselig oppdager forbruksmålerne. Den vi egentlig ikke skulle sett, informasjonen som setter det hele i et slags perspektiv.    –Miljøsvinet er ute og kjører båt ser jeg.........

Når vi gløtter på forbruksmåleren, som nærmer seg 500 liter i timen, blir vi et øyeblikk hektet av drømmen. I samme øyeblikk overtar vi roret. I et anfall av dårlig samvittighet eller klarsyn om du vil, senker vi farten ned til 33 knop. Forbruket synker. Vel vitende om at det koster mer enn feriepengene til to norske husholdninger å fylle tanken.  Med en dieselpris på 10 kroner, koster det 90 000 kroner å fylle opp tanken. Det er lov å kjenne på forbruket da gitt.

Vi legger båten inn i en stor sving, det er ingenting mellom oss og Mallorca, og med 500 liter mindre fuel om bord, setter vi like godt kursen hjemover. Hvordan var den å kjøre? Ja, som hvilken som helst annen superyacht på flatt vann. Stor, tung, trygg og som det berømte toget på skinnner, en fryd å manøvrere. Vi tar med oss erfaringen og opplevelsen til evig tid. Vel vitende om at du er blant de absolutt få.      

På kvelden kaller vi oss bare the incredible three. De tre eneste nordmenn som har kjørt Pershing 90 inn i solnedgangen ved porten til drømmenes tempel – Cannes.