Tanker fra en båt i vinteropplag

Det er fint å være båt, gitt. Ja, kanskje ikke hvis du er fiskebåt i ruskevær nordpå, og det knaker i bordganger og naglene skriker i smerte. Men et stykke inn i Oslofjorden er det en herlig tilværelse å være båt. Jeg snakker da ikke om å være dverg på 12 fot, men som småvokst 24-foting er tilværelsen praktfull.

Å være båt er kanskje enda bedre enn å være bjørn? Den ligger vel i hi bare seks måneder? Jeg har fri syv måneder i året. Da ligger jeg under en presenning i ly for regn, snø og vind. Et par kompiser av meg har det enda bedre. De står i store, oppvarmede telt og blir pleiet av eierne sine. Kanskje med litt silikon her og der, hi hi – akkurat som hos noen av damene.

Den andre fordelen med å stå under en presenning om vinteren er fraværet av måkeskitt. Måkene er min eneste fiende. Kunne ikke de skite i sjøen i stedet for på frakken min? Eller kalesjen som eieren min – Bølgenes – kaller den.

Eieren, ja. Er det jeg som eier ham, eller Bølgenes som eier meg? Ifølge den gamle kinesiske filosofen Lao Tzu eier tingene deg hvis du har mer enn syv ting. Med andre ord er det jeg som eier kapteinen, for han eier definitivt mer. Bil, termos, tollekniv, poleringsmaskin, skrutrekker, solhatt, mobil og et par briller han aldri vet hvor han gjør av. Jo, det skulle bli mer enn syv ting.

Vinteren kan være kald, men så lenge jeg ikke fryser innvortes ligger jeg her som en prinsesse, eller Princess som det vel heter i mitt miljø. Og så lenge Bølgenes husker å gi meg litt frostvæske om høsten, blir det ingen forfrysninger. Skulle han glemme det, tror jeg forholdet vårt er over.

Den fineste tiden på året er likevel perioden vi nå nærmer oss i fem knop, våren. Da blir jeg massert med stor lidenskap over hele skroget – eller polert som Bølgenes kaller det. Han er ikke særlig romantisk sånn. Ny olje ligger i motoren, klar til å smøre de noe aldrende leddene mine.

Denne sommeren håper jeg Bølgenes greier å lese kartet litt bedre enn han gjorde på svenskekysten i fjor. Da smalt vi nedpå moder Bohuslän, og dæsken så vondt det gjorde. Det var som å ta ribbeina, halebeinet og korsbåndet på en gang. Jeg fikk sommerferie på land, men det var ikke særlig moro når alle andre var på vannet.

Jeg liker meg best i en lun bukt med hyggelige folk om bord. Folk som skryter litt av hvor fin jeg er, skåler og velter noen glass, slik at jeg får en liten smak jeg også. Alt er bedre enn gjenglemte reker. Strålende sol og etterlatte pandalus borealis er ingen ideell kombinasjon hvis Bølgenes blir borte noen dager. Det lukter jo verre enn en glemt kjølsvin.

Godt nyttår alle båter!