Året det ble jul på dekk

I slike omgivelser en desemberkveld kommer ofte trangen til å fange de «vinterhimmel-veldige» ordene, som Erik Bye skrev til Hans Børli. Når dagene er på sitt korteste og nattisen knitrer på slett vann, kjenner jeg takknemlighet over at jeg fikk seile gjennom tidenes fineste sommer da varmen nådde langt inn i sjelen. Likevel er det i en enslig båt i isen en vinternatt at sjøen, nattehimmelen og inntrykkene kommer nærmere. Nærmere enn når man sitter på første rad under sommerteateret i norske havner. Det ligger mye livskvalitet i å gå nærmere, tett oppunder land - også i menneskelig forstand. Det er der opplevelsene venter.

Romjul i gnistrende vær

Vinteren på sjøen har en helt spesiell plass i min bevissthet. Fra barndommens første turer over islagte fjorder til romjulens turer over flate vannspeil med landskapet farget av en lav ildkule i horisonten. Frihetsfølelsen ved å være alene i skjærgården, er ubetalelig. Å gå i land på øyer og holmer der det knapt har vært mennesker på måneder, gir en nærhet til stillheten som mange kan ha godt av. Å snike seg gjennom tynn nattis inn i en bukt under gnistrende stjernehimmel, er slikt man bare kan drømme om i lysforurensede strøk. Har man bare varme om bord er vinteren den mest eksklusive av årets båtsesonger.

Stråholmen ved årets slutt

Vi avsluttet årets båtsesong med en tur til Stråholmen på telemarkskysten. Den lille, idylliske øya øst for Jomfruland der kulturlandskapet holdes levende av villsauer. Mens sola i vest varmet i ansiktet gikk vi over folketomme stier langs steinskigarder og kjente lukten av råtnende tang og hørte lyden av døsig hav. Det er da tankene kommer nærmere: Hva slags liv levde de her for 70 eller 100 år siden? Uten strøm eller innlagt vann, men så nær naturen, havet og himmelen. Hva vi har som ikke de hadde, vet vi. Men hva hadde de, som gikk tapt på veien?