utgave nr 10 2006

Båtfolk: Oddbjørn Hallenstvedt, norsk ingeniør i Volvo Penta

Publisert Sist oppdatert

Båtfolk: Oddbjørn Hallenstvedt, norsk ingeniør i Volvo Penta


Tannhjul-


høvdingen

I over 40 år har nordmannen Oddbjörn Hallenstvedt (67) vært et usedvanlig tannhjul i Volvo Pentas maskineri. Få ingeniører kan mer om tannhjulet enn Andebu-mannen som gjorde svenske av seg allerede i 1961.

TEKST OG FOTO: AMUND RICH. LØKEN

Den svenske småbyen Köping ligger innerst i vakre Mälaren, 14 mil nordvest fra Stockholm. Like utenfor byen ligger et ruvende fabrikkanlegg der Volvo har samlet alt som dreier seg om transmisjon til alle sine virksomheter. Her har alle et forhold til Volvo, enten de jobber der, har gjort det eller har familie og venner som gjør det.
En gråhåret, høyreist mann kommer oss smilende i møte på rådhusplassen. Rett bak ham ruver statuen av Köpings store sønn, apoteker Carl Wilhelm Scheele. Han satte seg selv og byen på kartet med sine eksperimenter og oppdagelser av en rekke grunnstoff. Den lys levende mannen i forgrunnen har noe til felles med farmasøyten: Han er lidenskapelig opptatt av forskning og utvikling. Oddbjörn Hallenstvedt har vært med på de fleste av Volvo Pentas gjennombrudd.
Volvo fremfor hvalfangst
Vi strener tvers over Östre Langgatan og inn hjørnedøren til Restaurant Hallenstvedt & Holm. Navnet drar jo kjensel på, men kokkekunst og tannhjulsteknologi er ikke forenelig.
– Sønnen min, Björn, sier han stolt. Sønnen og en kollega har forvandlet den gamle isenkramen til en praktfull liten matoase midt i byen. Bare noen hundre meter fra den gamle bygningen som Oddbjörn Hallenstvedt kom til i 1961, Köping Mekaniske Verksted. Han jobbet på dagtid på mek´en, og gikk på den tekniske skolen på kveldstid. Allerede neste skoleår ble han adoptert av Penta og kunne gjennomføre de to siste skoleårene som heltidsstudent.
– Jeg var sjøen i guttedagene, og ble utdannet tredjemaskinist. Derfor ville ha meg til den maritime delen, sier han. Egentlig var planen å følge i farens kjølvann, med jobb i maskinen på en av hvalbåtene i Arktis, men etter flere års rovfiske gikk koken ut av hvalflåten. Det ble med tre sesonger for Oddbjörn.
Tusenvis av norske unge menn dro over kjølen for å få seg en teknisk utdannelse på den tiden. I Norge var mulighetene begrenset, krigens dønninger hadde ennå ikke lagt seg. Ikke så mange dro så langt som unge Oddbjörn. Han ble inspirert av en kompis på hvalbåten som snakket varmt om Köping, havnebyen i Mälaren han engang hadde besøkt med et handelsskip.
– Det var et lykkelig valg, smiler han fornøyd.
Han kom hit for 45 år siden, og er blitt mer svensk enn de innfødte. Hjertet banker fortsatt for gamlelandet. Men han er nå sterkt knyttet til Köping med barn og barnebarn, og det er her han skal leve resten av livet.
Over 40 år i Volvo Penta har satt sine spor. Oddbjörn har selv også satt spor. Ytterst få mennesker kan mer om tannhjul og transmisjon enn ingeniøren fra Indre Vestfold. Derfor er han selv et viktig tannhjul i Volvo Pentas forsknings- og utviklingsgruppe.
– I Volvo Penta jobber vi i team. Det er det som skaper resultater. Vi utfyller hverandre med ulik kompetanse, bakgrunn og alder. Dette er absolutt ikke noe ”one man show”, understreker han.
Skapte IPS
Oddbjørn og fem kolleger ble nylig hedret med Volvo Technology Award. Det som takk for innsatsen for det hittil siste gjennombruddet, utviklingen av Volvo Pentas Inboard Performance System, bedre kjent som IPS. Prisen henger høyt i Volvo, men så selger da også nyvinningen så det suser verden over.
– IPS er høydepunktet i yrkeskarrieren?
– Det nyeste er vel alltid det man husker best, men jeg må nok innrømme at det var stor stemning her da IPS-systemet begynte å ta form. Ja, det er nok det største jeg har vært med på. Det er alltid deilig å se at løsningen fungerer som forventet og at målsettingen med utviklingsprosjektet er nådd, sier Hallenstvedt.
Han husker godt rådet han en gang fikk av en direktør hos en stor båtprodusent. ”Hva dere enn utvikler, sørg for å gjøre livet så enkelt som mulig for båtføreren.”
– Mye handler om akkurat det. Båtene blir større og havnene trangere å komme inn og ut av. Her kommer IPS til sin rett, mener nordmannen.
Bak IPS ligger en gammel ide, hentet fra Tyskland som var tenkt brukt på store skip. Men til det ble det for spinkelt. Cruisere fra 35 til 50 fot har derimot skrog og vekt som er velegnet til det litt merkelige fremdriftssystemet.
– IPS gir bedre sjøegenskaper enn tradisjonelt drev eller fast aksling. Mindre vibrasjoner, langt mindre støy og praktisk talt ingen eksos er store plusseffekter, sier han.
Fra Aquamaticens barndom
Et par år før den norske ingeniørstudenten kom til Köping ble det nye Aguamatic-drevet fra Penta for første gang vist på New York Boat Show. Det nye Volvo-drevet var på plass omtrent samtidig som plastbåten så dagens lys.
– Det var morsomt å jobbe videre med utgangspunkt i denne teknologien i 60-årene, mimrer Oddbjörn.
Senere har det gått slag i slag. Han jobbet lenge og hardt i teamet som kom frem til det spesielle seilbåtdrevet i 1974 og duoproppen i 1982.
– Med IPS på plass, hva blir det neste?
– Det vil du sikkert vite, men det snakker vi ikke om. Det eneste jeg kan si er at forskning og utvikling er høyt prioritert i Volvo Penta og at det foregår kontinuerlig. Slitesterke, miljøvennlige og drivstoffgjerrige løsninger er vi hele tiden opptatt av. Vi legger også vekt på ergonomien, at installasjonen om bord i båtene kan gå raskest mulig uten for store påkjenninger for montørene. Det er stadig noe å hente, og det er det som gjør jobben så fascinerende, sier han.
Entusiasten fra Indre Vestfold innrømmer at det ikke alltid har vært så enkelt å skille mellom jobb og fritid. Når han først har en utfordring i hodet, er det vanskelig å legge den igjen bak Volvos fabrikkport. Til tider har det gått kraftig ut over hjem og familie. Men nå som han er blitt ”voksen”, har han et avslappet forhold til det. Dukker det en idé klokka 03 om natten, må den bare bearbeides. Da svirrer tankene rundt sylindriske, koniske og hyperbolske tannhjul og tannstenger, rotasjon, dreiemoment og kraftoverføringer.
Foretrekker sykkel
– Det er deilig når det dukker opp en mulig løsning på et problem, men det kan jo ta tid. Vi har lært oss til å tenke positivt. Det er jo i perioder hvor verden går oss litt i mot at det jobbes hardest og mest kreativt. Vi vet jo at løsningene kommer, det gjelder bare å holde ut.
Den utholdende 67-åringen blir snart pensjonist, men kan ikke klippe navlestrengen til Volvo.
– Jeg håper de har bruk for meg litt til. Det hadde blitt for brutalt å slutte helt, så en gradvis nedkjøling vil være ideelt, sier han beskjedent.
Når han ikke er på jobb, nyter han Västmanlands vakre natur fra sykkelsetet. Her er både vakkert og historisk grunn. Svenskene startet sin jernproduksjon i området 500 år før Kristus. Steder rundt Köping inneholder den røde jorda over 50 prosent jern, og har i generasjoner vært et fantastisk råstoff for industrien, ikke minst for Volvo.
– Gode idéer skal også omsettes i praksis, med riktig utforming og robusthet og holdbarhet nok til å tåle store påkjenninger og lang levetid. Vi er helt avhengig av de beste råvarene, sier Oddbjörn.

Indianer-vennen
I lange perioder arbeidet han ved Volvos monteringsfabrikk i Lexington, Tennessee i USA. Der ble han godt kjent med, og svært fascinert av, indianere med røtter til Cherokeene. De fortalte levende om ”Tårenes vei”, de grusomme indianerforflytningene som krevde tusenvis av liv da nybyggerne ville ha jorda.
– Jo mer jeg ble kjent med Cherokeene, jo mer gravde jeg meg ned i historien om den blodige urettferdigheten. Selv om den såkalte siviliserte verden tok livet av tusenvis av dem, hadde indianerne en fantastisk evne til å overleve og klare seg med det naturen ga. Og de hadde en enestående evne til å bruke av naturen, uten å forbruke den. Vi har noe å lære der, sier han ettertenksomt. Han medgir at vi har et poeng når vi spør om Cherokeenes liv i pakt med naturen er forenelig med utvikling av motorer og drev.
– Vi må ikke stanse utviklingen, men vi er nødt til å tenke på miljøet hele veien. Vi legger mye arbeid i det her ved Volvo. Motorene forbrenner stadig mindre drivstoff og forurenser stadig mindre. Men vi kan aldri gi oss med å lete frem ytterligere forbedringer. Målet er å komme så langt at det ikke er noen konflikt mellom tekniske løsninger og miljøet. En vakker dag må vi klare oss helt uten de fossile brennstoffer. Da har vi kommet svært langt, sier den norske tannhjulhøvdingen i Köping.

Powered by Labrador CMS