Norsk Sjøfartsmuseum - der fortiden lever videre

Bli med på museum og se hva som ligger til grunn for vår oppvekst som nasjon. På Bygdøynes i Oslo finner du hele sjøfartshistorien.

TEKST OG FOTO: JON WINGE

Norsk Sjøfartsmuseum på Bygdøy ble stiftet i 1914 i forbindelse med jubileumsutstillingen på Frogner, der Vigelandsparken ligger nå. Den norske selvfølelsen hadde nådd sitt høydepunkt. Vi levde ennå i glansen av våre triumfer som oppdagernasjon i Arktis og Antarktis, og polfarerne hadde selvfølgelig en fremtredende plass.

Takket nei til Kon Tiki

Så stod det stille, både under Den første verdenskrig og i depresjonen som fulgte, men i 1930 kunne museet ta plass i “Generalstabsgården” på Folkemuseet. Her ble samlingene frem til 1959. Eiendommen på Bygdøynes ble sikret allerede tidlig i 1930-årene. Først ble Framhuset bygget i 1935, så kom Kon Tiki-museet i begynnelsen av 1950-årene. Norsk Sjøfartsmuseum ble tilbudt flåten, som da lå og vasket i strandkanten, men måtte takke nei. Klausulen var at det skulle bygges hus til Kon Tiki, men all den tid museet ikke hadde noe hus til egne samlinger, fant styret ikke å kunne påta seg dette ansvaret. Det har de fått angre mang en gang, for Kon Tiki er det store trekkplasteret på Bygdøynes, og flåten er derfor en solid inntektskilde. Bare ca 20 prosent av dem som besøker Bygdøy for å se Vikingskipene og Kon Tiki kommer så langt som til Sjøfartsmuseet.

Det ”nye” Sjøfartsmuseet

Det nåværende bygget ble innflyttingsklart i 1974, 60 år etter stiftelsen. De unge arkitektene Birger Lambertz-Nilssen og Trond Eliassen vant arkitektkonkurransen, og bygget i seg selv er en severdighet. Den store, stjerneformede glassfasaden liksom henger ut over Oslofjorden og gir den besøkende følelsen av å være til sjøs. Rundt museet er miljøet maritimt. På sørsiden er det gjenreist sjøbuer og naust, og på plenen utenfor hovedinngangen finner vi hvalkanoner og ankerspillet til dampfregatten “Kong Sverre”. Ute på pynten står polarjakten “Gjøa”, som ble brakt tilbake fra San Francisco i 1972 og restaurert. Framhuset står ved siden av. Kon Tiki likeså, og Vikingskipmuseet ligger rett inn i landet.
Bygdøynes er i sannhet stedet å besøke for den som vil stifte bekjentskap med alle fasetter i vår mangslungne historie som sjøfartsnasjon. Her kan man vandre fra Båthallen med båttyper fra kystkulturen vår over et par tusen år, gjennom hallene i selve museet og oppleve ubrutt sjøfarertradisjon fra vikingtiden og fram til oljealderen. Her er modeller og gjenstander som dekker det hele, fra fiske og fangst til navigasjon og fyrvesen. Last- og passasjerfart er fullstendig dokumentert, og kysttrafikken kan du oppleve så å si på kroppen ved å gå omkring i trappegang, lugarer, røkesalong og førsteklasses spisesal fra passasjerskipet D/S “Sandnes” – pietetsfullt gjenreist over tre dekk inne i museet. Fine, gamle båtmotorer finner du også.

Mennesket i sentrum

Marin arkeologi har sin naturlige plass på Norsk Sjøfartsmuseum, med funnene fra “Lossen” som det naturlige sentrum. Det er egentlig paradoksalt at nettopp slike tragiske forlis har gitt oss førstehånds innblikk i hvordan sjøfolkene på fra 1600-tallet og oppover virkelig levde. Noe av det mest gripende er kanskje mannskapsruffen som drev i land ved Kragerø for mer enn hundre år siden. Sammen med en tomanns mannskapslugar fra D/S “Sandnes” fra 1930-tallet og en moderne enmannslugar fra våre dager, viser den kanskje sterkere enn noe annet hvordan mennesket etter hvert er kommet i fokus, fra å være underbetalt og hundset, med bare det aller nødvendigste til livets opphold om bord, til en høyt verdsatt, nødvendig medspiller.

Sjøfartsnasjonen Norge

- bygget på en myte

“Vor Ære og vor Magt,
Har hvide Seil os bragt”

Vi husker kanskje ikke helt om det var Ibsen eller Bjørnson, (det er sistnevnte) men ordene klinger i oss omtrent som “Ja, vi elsker”. Norsk skipsfart hadde imidlertid sin glansperiode mellom 1930 og 1960. I dag seiler mange av “våre” skuter under såkalt bekvemmelighetsflagg. Den norske sjømann i utenriksfart er i ferd med å forsvinne.
Når sant skal sies, er det en myte at Norge var en betydelig skipsfartsnasjon under seilskutetiden. Størstedelen av vår tonnasje bestod av småskuter i Nordsjø- eller Østersjøfart. På verdenshavene var vi datidens grekere. Vår inntreden på verdenshavene kom først da den gloriøse seilskutetiden var på hell, og våre redere var i stand til å kjøpe billig seilskipstonnasje av utenlandske redere, som satset på moderne dampskip. Suezkanalen ble åpnet i 1869 og det ødela seilskipenes konkurransefortrinn ”på Østen”. Dampskipene behøvde ikke lenger å bunkre kull for den lange turen rundt Afrika og kunne plutselig føre dobbelt så mye nyttelast i stedet.
Først under guanofarten på Chile, rundt Kap Horn, fikk norske redere en internasjonal posisjon, men Panamakanalen satte en definitiv stopper for denne farten i 1914. Under den egentlige “seilskutetiden” var det engelskmenn, amerikanere og tyskere som dominerte. Nordmennenes innsats under de hvite seil på verdenshavnene bestod egentlig i at de holdt liv i en døende tradisjon. Bare Gustaf Erikson i Mariehamn holdt det gående lenger. Siste kommersielle fart under seil ble gjort da hans “Pamir” seilte korn fra Australia så sent som i 1949!
Det står altså ikke like mye glans av “de hvite seil” som vi gir uttrykk for i festtaler. Likevel har vi sjøfartstradisjoner som ingen annen nasjon kan måle seg med.

Opphold på 800 år

Våre første sjøfarere, vikingene, var lommekjent i den våte del av verden, og djervheten fikk dem til å søke stadig lengre. Så kom Middelalderen, og etter Svartedauden på midten av 1300-tallet var det nesten forbi med oss. Kampen for å overleve satte i hvert fall en definitiv stopper for all utferdstrang. Men vi kloret oss fast og berget livet og føden så vidt det bar. Danskene tok styret og utnyttet våre naturresurser mens folk sultet og slet. Det kulminerte med Napoleonskrigene og blokaden av de engelske “manovar'er”. Terje Vigen var bare én av dem som rodde til Danmark for å hente korn til å berge familien. Etter oppgjøret i 1814 begynte landet langsomt å ta seg opp. Vi var i stand til å begynne en forsiktig eksport av trelast og fisk – etter hvert ført på egne skuter. Det norske flagget vaiet fra skip på havene.

Årtuseners tradisjon

Allerede vikingene hadde utviklet teknikken med klinkbygde båter til det nærmest perfekte, og norsk sjømannskap har sine røtter fra dem. Med sine lette, åpne og hurtige båter mestret de verdenshavene og flyttet grensene for den kjente verden. De var ikke mindre til sjøfolk, de som rodde Lofotfiske. Det er ingen tilfeldighet at Johan Bojers episke verk om dem heter “Den Siste Viking”. Skipene og “teknikken” var nesten uforandret gjennom tusen år. På hvert nes ble det bygget båter. Hver fjord og hvert havstykke ble rodd og seilt, og da grunnlaget for norsk skipsfart atter var til stede mot midten av 1800-tallet, var vi fremdeles en nasjon av sjøfarere. Tonnasje ble kjøpt ute, men etter hvert ble det bygget mang en stolt skute her hjemme også. Ikke så digre og høyreiste som te-clipperne til P & O Line, eller som guanoskutene til Laeisz, men heller trauste, små slitere. Men også vi hadde “hete” skuter, selv om de ikke var mange. Firemastet fullrigger “Lancing” er kanskje den mest berømte av dem, og den eneste som virkelig kunne måle seg mot de store når det gjaldt ytelse. Likevel er det typisk at hun ble kjøpt til Norge som vrak og bygget om – fra damp til seil!
Den fineste, rene norske skuta var nok “Lingard”, en tre-mastet stålbark på 1081 brutto registertonn, tegnet og bygget av den legendariske Randulf Hansen i Fevik 1893. Til sammen 160 kortere og lengre reiser gikk hun, med all slags last over alle hav, fram til 1936. De siste årene var hun eiet av Gustaf Erikson i Mariehamn, og etter en kraftig kollisjon ble hun avskrevet og solgt til Norsk Seilskute Klubb som vrak for 24.500 kroner. Allerede samme år var hun ferdig restaurert som “minneskute”. Under krigen ble hun liggende ved Akershuskaia og led vondt under hæljernene på de tyske ”gjester”, men etter krigen ble hun tilbudt Norsk Sjøfartsmuseum, som takket nei. Da hun ble hugget like etterpå, mistet Norge sin siste sjanse til å bevare en norsk seilskute som har gått i fraktfart på alle hav. De tre skværriggerne “Statsraad Lemkuhl”, “Christian Radich” og “Sørlandet” er senere bygget som rene skoleskip og er egentlig surrogater. De to sistnevnte er dessuten bare for “småkopier” å regne.

Fortiden lever likevel

Samme triste skjebne som "Lingard" led dampfregatten “Kong Sverre”, som ble hugget i mellomkrigstiden. Hun var bygget i tre ved Marinens hovedverft i Horten 1856-64 og var det største og kraftigste krigsskip i Norden. Det som er tilbake av disse to klenodiene er ratt, natthus og bestikklugar og annet småtteri etter “Lingard”, samt et akterstavnskne og en kattbjelke fra “Kong Sverre”. ”Må man ta vare på en elefant i en skoeske, må man i alle fall ta vare på snabelen,” sier tidligere museumsdirektør Bård Kolltveit. Restene av "Kong Sverre" og "Lingard" finner vi i dag på Norsk Sjøfartsmuseum. Temmelig magert, vil mange si, som har vært omkring i verden og sett hva andre nasjoner har tatt vare på. Ved Sjøfartsmuseet ser de annerledes på saken. Deres oppgave er å bevare vår sjøfartstradisjon slik den egentlig var. Det betyr å konsentrere seg om å formidle inntrykk fra livet langs vår mangslungne kyst, og fortelle hvordan dette etter hvert utviklet seg til å bli “Sjøfarts-Norge”.