utgave nr 9 2006

Historie fra leia: De skulle vært fredet

Publisert Sist oppdatert

Historie fra leia:


De skulle vært fredet


Øyane er et unikt miljø. Det lille riket midt mellom Helgeroa og Langesund, er befolket av unike personligheter. Men som alle hvitmalte idyller, mister stedet en bit av sjelen hver gang en fisker hiver tampen i land for siste gang.


TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN
Vestfolds siste utpost heter Øyane. Et rike på innsiden av rullesteinsraet Mølen, i havkjeften mellom Vestfold og Telemark. En av øykulturens siste skanser i Grenland. Øyane i Larvik kommune er fortsatt levende, men ikke så sterkt som det en gang var.
Øygruppen ble aldri landfast. Det var ikke hit utviklingen nådde først. Her er rutebåten fortsatt livsstrengen sommerstid, og for mange eneste vei til sommerparadiset. For de siste fastboende er den forbindelseslinje til omverdenen, budbringer og befordrer av livsnødvendigheter. Her vil aldri bilismen sette spor i landskapet. Det blir ikke med Øyane som med de andre, tallrike småplassene langs norskekysten hvor folket levde i "vegløysa" til lenge etter siste verdenskrig, men som fikk sin etterlengtede veistump, omsider. Øyane ble forskånet fra møtet med en steinhard infrastruktur.
Nye øyfolk
Det er ikke blitt med Øyane som med de mange plassene lenger inn i landet, i dypet av skogkledte Telemark hvor vannveien snor seg innover - til steder dampskipene i hine glansdager gjorde det liv laga i åssidene. Enn så lenge har folk holdt stand i Øyane - og stundom svermet for utenbygds mennesker av motsatt kjønn, og satt nye "øyfolk" til verden. Mange nok til å holde skoleruten oppe - ennå noen år. De klorer seg fast på knattene, på vippen mellom Helgeroa og Langesund. 20 sjeler med stort og smått på Lille Arøya, Store Arøya og Stokkøya. Blant dem en og annen bohem, to kunstnere og en snekker. Noen fiskere finnes her også fortsatt, skjønt de fleste har dratt sine garn og sukk for siste gang. Og så en fergeskipper, selvsagt. Han er jo en institusjon på slike plasser. Et allvitende orakel som har oversikt over de meste fra posisjonen i styrhuset. Det Øivind Johansen ikke plukker opp via radar, mobiltelefon og VHF, kommer til ham på annet vis. Han treffer da folk, må vite. Oppvokst på Fiskebrygga på Lille Arøya var han eslet til fiskerliv. Og litt mer sjømann enn de fleste ble han vel under iskanten i arktiske farvann, på hvalfangst som guttunge. Siden 1957 har han sveivet på rattet i rutebåtene sine, Ragnøy og Skjæløy II. Få har tatt utviklingen i Øyane mer på pulsen enn han som har fraktet øyboere både på første og siste reis.
Fornemmelse
Mennesker som levde her ute er fremdeles til ved husveggene, for ens indre blikk. Du fornemmer dem trø bryggeplankene. Visste man ikke bedre, ventet man å se en krumbøyd fisker stå og lappe garna sine i Båtbukta. Men Karla og Jens er begge borte. Aldri mer skal den tjærebredde koggen til Jens gli gjennom Stokksundet. Sigurd og Hjørdis - det går gjetord om dama som drakk mannfolk under bordet. Hjørdis som rodde prammen med mannen og harpunen klar på fremste tofte. 23 makrellstørjer var rekorden, en sommerdag i 1947. Nesten tre tonn fisk som ble rodd til Langesund. Andre får trevler i nevene ved tanken. De var søskenbarn, Sigurd og Hjørdis. Et ektepar i et rike som ble velsignet med elektrisitet i 1947, men som til gjengjeld fikk norsk og svensk fjernsyn før mange andre. For å komme til livs krangelen som fulgte i luksusproblemets kjølvann, satte Sigurd og Hjørdis to TV-apparater oppå hverandre. De vet råd, folk som til tider er innefrosset i ukevis vinterstid.
Huset til Isaksen på jordet er revet. På "Knatten" var det kafé med landsøl og størjesuppe på menyen. Oscar på Eika var et anatomisk fenomen. Han hadde flere øyne enn tenner. Denne brande av en kar startet sjekta med tommelfingeren i svinghjulshullet. Det hørte til sjeldenhetene at båten ble tauet i gang som en bil, men det hendte. Historien lever fortsatt, tiår etter Oscars død.
Øyane er et sosialantropologisk fenomen - en siste rest av noe som var og som for alltid er tapt. En rikdom av særegne mennesker og skjebner som de færreste fikk oppleve. Helstøpte personligheter, som aldri fikk sitt portrett i Kapital eller Dagbladet. Så ramsalte var de, så rotekte og så levende i live, at ikke engang badegjestene har klart å male over deres minne. Men det tynnes i rekkene av stolte mennesker som ble preget av sin frihet. En ukrenkelig gjeng stabbesteiner uten sans for autoriteter. For de levde i sin egen verden av småøyer hvor skriftspråket var overflødig, og de behersket et landskap som vi ikke lenger øyner. Nå er Skjæløy II en av de siste ambassadører for bygderutene som bandt Kyst-Norge sammen for mindre enn 20 år siden. Sammen i det som en gang var et unikt, levende miljø, preget av selvstendige sjeler som levde av det havet bød dem, uten større forlangende enn å få leve og dø i frihet på plassen hvor de alltid hadde trødd stiene. Skjæløy II snøfter seg mellom øyene, og gir fremdeles livsutkomme til en fergeskipper og hans familie, Som hun har gjort siden 1962. Hun går i rute mellom samtid og fortid, Skjæløy II.
Øyane er som et levende museum. Nå burde tiden snart stått stille der ute i havkjeften. De skulle vært fredet, slike steder. Slike mennesker.
.

Powered by Labrador CMS