utgave nr 15 2007

Bølgeblikk: Knirkende naboskap

Publisert Sist oppdatert

Bølgeblikk: Knirkende naboskap

Sola var i ferd med å senke seg over havna da han trengte seg inn på babord side. I en åpning så trang at de fleste av oss andre ville vært betenkt over å parkere sykkelen der, hadde det vært på land. Et svensk flagg vaiet på skuta til inntrengeren. Det var innledningen til et knirkende naboskap.

Ok – det er kanskje drøyt å kalle ham inntrenger. Det var tross alt vi som lå i fremmed havn, selv om det ikke så slik ut. For norske flagg vaiet fra ni av ti skuter i havna. De fleste av dem var mindre enn tre år gamle og større, flottere og mer moderne enn Medelsvenssons flåte. Og de aller fleste hadde kostet på seg tekstiltrekk til fenderne. Ikke fordi, slik mange landkrabber mener å vite, at det tar seg bedre ut. Men for å rendyrke stillheten.

Vel, vår nye nabo tenkte kanskje som så: Her kommer Ola, med høyere lønn, olje fra havet og et optimistisk syn på livet og lønnskontoen. Dyre båter har de også, de farger Bohuslen-kysten rød, hvit og blå fra juni til august. Og de oppfører seg som om de har tatt landet tilbake. Men havna er vår. Det skal ingen være i tvil om!

Slik sett kan vi kanskje tilgi vår nabo at han uten blygsel trengte seg på. Hva vi hadde større problemer med var at han skviset plastfenderne sine inn mellom skrogene og satte i gang en konsert som skulle holde oss våkne til langt utpå morgenkvisten. Hver lille bevegelse i båtene fikk de nesten flatklemte plastfenderne til å gni seg opp og ned og frem og tilbake på skutesiden. Fra innsiden hørtes det ut som om et knirkende inferno, som en kanonade av dårlig naboskap.
Vi hadde selvfølgelig ingen ønsker om å provosere vår svenske nabo ytterligere utover vårt blotte og myldrende nærvær. Så neste morgen ruslet vi ut og kjøpte nye kulefendere, 50 cm i diameter – og med blått fendertrekk. Fenderne dyttet vi inn litt forut og akter for båtenes berøringspunkter da naboen var et ærend i land. Det ble ikke bedre plass av den grunn, men det ble iallfall lydløst. Vi trodde vi hadde løst problemene til alles beste. Vår innfødte nabo hadde sin rettmessige plass, vi skulle få vår nattesøvn – og ingen skulle bli fornærmet.

Tidlig den neste natten dro vår norske nabo på styrbord side anker. Straks etter kjente vi en ny nabo fylle opp plassen. Vi hørte lavmælt svensk hvisken. Nye plastfendere ble tvunget ned mellom norske og svenske skrog. Og dermed var en ny knirkende symfoni i gang.
Sov godt, sa rederinnen.
Mon det? Svarte jeg.
Og visste godt hva jeg skulle handle inn neste morgen.

”MorMajor”

Powered by Labrador CMS