Seilernes verden

Tidene forandrer seg. Per Ferskaug forteller at han og Halvor Smith ble tatt på sengen og fikk OL-opplevelsen og -resultatet nærmest ødelagt fordi det dukket opp trenere og ledere de aldri hadde hatt før under OL i Los Angeles i 1984. Før neste års OL fortviler norske seilere og ledere over at trener-kvoten til OLet vil bli for liten. Seilerne vil ikke kunne få med seg de trenerne de er vant til å ha rundt seg.

Med fare for å høre ut som en gammel knark  som påstår at alt var så mye bedre i gamle dager, kan jeg likevel ikke la være å sammenligne: For 30–40 år siden var vi omtrent like mange som seilte; A-jolle-mesterskapet i Sarbuvollen talte hundrevis av seilere, vi dro utpå fordi vi syntes det var gøy å seile, vi lekte med båten og vi la fra land av egen lyst hvilken ukedag som helst – hele sommeren. Nå seiles det kun på faste dager og unge seilere flest må skyves utpå av trenere eller foreldre.

Tidene forandrer seg. Da seilerne i Watski Skagerrak TwoStar kom til Arendal etter et halvt døgn med bankekryss i frisk bris og krapp sjø, var det en båt som, da den var ny, ble lansert og karakterisert som en «unnavindsflyver», som ledet sin klasse. Simen Løvgren og Fredrik Brandt-Rasmussen hadde med sin brede, stutte og flatbunnete Sun Fast 3200 seilt fra alt som var av typiske bidevindsbåter; lengre, smalere og dypere båter.

Gjennom mitt lille eksperiment i denne utgaven, som har gått ut på å legge andre kriterier til grunn for å kåre vinnere og tapere i en regatta, har jeg studert og vurdert resultatlisten i Watski Skagerrak TwoStar fra mange kanter. Fire forhold slår meg:

For det første hvilken fantastisk regatta Simen Løvgren og Fredrik Brandt-Rasmussen har seilt. De har rett og slett seilt utrolig godt.

For det andre hvor mye moderne båter som Sun Fast, Elan 310/350 (bildet) og dets like skiller mellom dem som mestrer å seile disse planende båtene – og dem som ikke gjør det.

For det tredje hvor tradisjonell, alvorstynget og kjedelig norsk seilsport er når det gjelder å sette opp kriterier for å konkurrere med seilbåter.

For det fjerde: Hvor få unge seilere det er som deltar i en regatta som TwoStar. Selvfølgelig har det sine økonomiske grunner, men jeg spør meg også:

Har vi helt glemt å leke i norsk seilsport?