Seilernes verden

Jeg må innrømme at jeg ikke liker å se båter som er underveis med fendrene hengende ute. Jeg reagerer på at noen knyter fast det norske flagget i akterstaget – skjønt: Av praktiske årsaker unnskylder jeg langturseilerne som gjør det. Jeg må innrømme at jeg tenker mitt når jeg ser en klyse med fortøyningstau på brygga med ditto fantasifulle knuter rundt pullere og ringer. Det vrir seg i sjelen når noen omtaler det som omgir dem under dekk som gulv, vegger og tak. Det er noe som sitter i ryggmargen som forteller at slik skal det ikke være.

Jeg må like fullt innrømme at jeg har latt meg rive med, skrudd musikken på full guffe og latt feststemningen runge ut i en stille, idyllisk bukt. Til manges store ergerlse. Jeg må innrømme at jeg har feilnavigert og dundret på grunn på steder man slett ikke skulle gjort det. Og for all del – jeg har glemt fendrene, jeg også! Jeg har gjort mange «feil».

Fra Mattis på Børsholmen fikk jeg som gutt innprentet at sjømannskap var en viktig del av seilingen. Det gjaldt ikke bare å komme først i mål på regattabanen. Senere i livet bragte den salige hedersmannen Caspar Brochmann ordet «style» på banen i min begrepsverden. Man skulle opptre med «style» på sjøen.

Disse to menneskene fra hver sin kant av den sosiale rangstigen; Mattis i sin flekkete kjeledress og Caspar, som etter hver utgivelse av den gangen Seilas & Båtliv kom svingende innom redaksjonen i sin elegante kamelhårsfrakk for å gi tilbakemelding om innhold og rettskrivning – og om hvordan vi forvaltet sjømannskap og «style» i bladet – disse to menneskene forfektet i bunn og grunn akkurat det samme.

Sjømannskap og «style» har å gjøre med å forvalte en kulturarv, det har med eget velvære på sjøen å gjøre, med sikkerhet og det har med hensynsfullhet overfor andre å gjøre. Det har i det hele tatt med trivselen på sjøen å gjøre. Det er i mangel av sjømannskap og «style» at de fortvilte ropene om mer synlig politi, fartskontroller og påbud på sjøen er kommet.

Og det er vel ikke egentlig det vi ønsker oss, men det er dessverre et løp som er kjørt. Det forhindrer dog ikke at hver og en av oss fortsatt forsøker å seile med «style» og sjømannskap.

Så slipper vi kanskje flere påbud, og da ville Mattis og Caspar vært fornøyde! De verdsatte friheten – under ansvar.