Ragnar Thorseth

Ragnar Thorseth



Ragnar Thorseth:

-Gamle-Erik er alltid etter deg!

AV STEIN KAGGE



-Eg kunne ikkje levd utan ved havet, svarer Ragnar Thorseth på spørsmålet om hva havet har betydd for ham. -Fjorten dagar utan kontakt med havet, så vert eg sjuk, tilføyer han.



Norges siste viking, er han kalt, mannen som plasket inn i nyhetsbildet første gang for 25 år siden, da han rodde over Nordsjøen i en 15 fots båt, og som senere så avgjort ikke har sagt nei til de store utfordringer. For sunnmøringen fulgte i Leiv Erikssons kjølvann fra Grønland til Vinland i en liten fiskebåt, han krysset Nordvestpassasjen i beste Amundsen-tradisjon, ble første nordmann som nådde Nordpolen over isen, dro på jordomseiling med vikingskipet Saga Siglar, og overvintret i båt på Svalbard, med sultne isbjørner som familiens nærmeste naboer. Lite har han spart seg selv , familien og - for den saks skyld - massemediene for.

Men hva er drivkraften bak denne ustanselige trang til utfordringer, hvilke tanker rører seg bak de barske øyenbryn og finnes det andre sider ved denne Thorseth enn avissidenes? For - om mulig - å få svar, dro vi fra Hustadvika langs Atlanterhavsvegen, der dette praktfulle stykke ingeniørkunst i menneskelig tross mot elementene, slynger seg elegant over en av de mest værhårde strekninger på vår ugjestmilde kyst. Med kurs mot Håholmen. For her, på dette tradisjonsrike treffstedet - havn, hjem og arbeidsplass for fiskere og farmenn gjennom mange hundre år og klippfiskvær siden tidlig på 1700-tallet, bakster Ragnar med sin nye store utfordring, Håholmen Havstuer. En turistattraksjon og et kurs- og konferansesenter i høyst uvanlige omgivelser, der den snaut hundre mål store øya ligger som en siste skanse mot stormangrep fra havet. Men med en godt skjermet og aldeles nydelig naturhavn på innsiden. Takket være knausen som reiser rygg midt på holmen og har gitt den navnet.

Egne røtter

I den grad noe kan rotfestes på en karrig holme som denne, kan Ragnar Thorseth avdekke sine egne røtter. For det var her hans nå salige morfar slo seg ned da det forrige århundre trakk sine siste sukk, og Ragnar tilbragte flere barndoms somre på Håholmen.

-Var det kanskje mens han satt hos morfar og lot blikket vandre mot havet i nordvest, at utferdstrangen meldte seg for alvor?

-Da også. Men denne trangen var noe jeg vokste opp med i en bygd med fangstfolk og sjøfolk. Den gjennomsyret hele miljøet, der båtene kom og gikk. De fleste gutter dro til sjøs, for kortere eller lengre tid, du var født til sjøen. Jeg kjenner også folk fra Lom og Skjåk som er blitt kapteiner, men det er unntakene!

Vi sitter i den smakfullt innredede restauranten, med fri utsikt til havet.

-Der ute har vi Vinland, sier han plutselig og kaster et blikk over venstre skulder.

Frykt i ryggmargen

Selv nærer man, med forfedre som var sjøfolk i generasjoner og som nesten uten unntagelse fant sin våte grav der ute, en ambivalent holdning til havet. I ryggmargen ligger frykten for den siste bølgen latent, men samtidig elsker vi å dra utpå havet. Føler også Thorseth noe av det samme?

-Jau, det trur eg de fleste av oss har, sier han ettertenksomt. Og denne mannen, som hele Kongeriket Norge er blitt vant til å oppfatte som rene berserken, fastslår uten omsvøp at han ikke er redd for å innrømme at han kan være redd. -Folk som kommer ut i krisesituasjoner hvor det kan stå om livet og som ikke er redde, de er enten idioter eller farlige eller en kombinasjon av idiot og farlig - for seg selv og andre, slik han ser det. -Det må være antenner, fastslår han.

-Hva er den mest dramatiske hendelsen i livet ditt?

Et nytt øyekast i retning av Vinland før han svarer. Litt på sunnmørsk, litt på bokmål, Thorseth behersker begge målfører.

-Nei, eg veit da faen. Eg har vore med på ting eg ikkje vil komme inn på - rein tullfærd. Men vi hadde ein skikkeleg storm med Saga Siglar over til Canada. Den sto på i 8-10 timar, ga oss god tid til å tenke - hva gjør vi her? Du visste at hver bølge som kom, kunne bli den siste. Men det var samstundes fint å oppleve samholdet mellom oss ni ombord, stemninga, hvor fint både mannskapet og båten fungerte. Og så den enorme gleden da været ga seg og vi skjønte alt var gått bra. Det var den verste og samtidig fineste opplevelsen - det er noe du av det du husker best og som du vokser på.

-Har du en følelse av å gamble med det eneste livet du har, eller mener du å være like rikelig oppsatt med liv som katten?

Tenker i forkant

-Vel, i etterkant kan du ha følt det, men ikke når du er oppe i situasjonen. Eg tar aldri sjanser i utrengsmål og tenker i forkant - kva er farleg og koss kan eg gardera meg? Problemene bør løses før de oppstår, i den grad det er mulig, for Gamle-Erik er alltid etter deg og du må satse på å ligge en hestehov foran.

-Når vi nå er inne på dette med såvel Gamle-Erik som katter og sjømannsarv, så har du bare i begrenset grad arvet sjøfolkets overtro. Du er iallfall ikke redd for å ha kvinnfolk ombord?

Han ler så vi ser tennene bak skjegget.

-Den som har vore mest med er kona, og hun tar rotta på de fleste mannfolk. Men kanskje er hun unntaket som bekrefter regelen.

-For litt overtroisk må du vel være, iallfall underbevisst, med den oppveksten og de tradisjonene?

Thorseth smiler igjen.

-Jeg husker jo hvordan eldre folk aldri gikk ut på en fredag - og det skygger jeg helst unna selv også, bevisst eller ubevisst. Rasjonelt er det iallfall ikke. Og da vi bygde om her ute, unngikk arbeidsfolk med bakgrunn på sjøen å gå under en stige som sto mot husveggen. Da gikk de heller rundt og ned i fjæra hvor de holdt på å brekke både armer og bein. Snekkeren flirte bare, for han var en landkrabbe.

-Fra dramatikk og overtro til mer hyggelige opplevelser - hva rager høyest når du nå ser tilbake?

-Roturen over Nordsjøen var fin. 30 mil om dagen, med sånn bortimot 15 timer ved årene. Hadde med sekstant og radiopeiler og var ganske god til å beregne utrodd distanse. Var aldri mer enn ti nautiske mil unna - og det er ikke verst i en 15 fots båt som hiver seg med sjøene.

Spydig presse

-Forhenværende journalistkolleger var ikke bare nådige mot deg. Hvordan reagerte du på alle skriveriene og forsøkene på å latterliggjøre turen - noen spurte til og med om en ekspedisjon til Danmark i badekar ble det neste. Var du skuffet over slike skriverier?

-Eg blei forbanna, ikkje skuffa. Men alt dette var jo i forkant. Etterpå var alt bare Halleluja. Ellers er det greit med ekspedisjoner som ikke krever så mye organisering og penger, fastslår han. -Hva ser du tilbake på med mest glede fra senere år?

-Fineste ekspedisjonen er året på Svalbard - det er beste året i mitt liv. Vi fikk fred i sjela, tid til å roe ned etter noen slitsomme år. Det føltes godt å melde seg ut fra samfunnet, ha tid til kjerring og unger.

-Men ble det ikke monotont når polarnatten senket seg for et halvt års varighet?

Han rister bestemt på hodet. -Overhodet ikke. Det livet jeg lever nå, virker langt mer monotont. Denne overvintringa var en gammel drøm, og vi opplevde utrolig mye. Samtidig fikk vi også tid til å lese, jeg hadde ikke lest så mye siden tidlige tenår.

Lesehesten Ragnar

For i barndomshjemmet var leselysten stor, både faren - småbruker og skipstømmermann - og moren var interessert i litteratur, så i bokhyllene sto både norske og utenlandske klassikere. Og unge Ragnar slukte alt, fra Hamsun til Hemingway, fra Bibelen til kokeboken. Reiseskildringer var selvfølgelig favorittlesning, såvel Jack London som Jules Verne satte ungdommelig fantasi i sving, over både verdenshavene og kontinentene.

Men aller høyest i hans litterære bevissthet rager Helge Ingstad, som har gjort mer enn noen annen som bevisfører for norrøn bosetning i Amerika. -Han har betydd myet for meg, i ulike faser av mitt liv, mer enn Nansen, Amundsen og Thor Heyerdahl, fastslår Thorseth.

De islandske ættesagaene kom han også over i barndomshjemmet. Og fortsatt hører de til favorittlitteraturen. Med solide understatements - vi ler godt i fellesskap over et avsnitt fra Olav den den mer eller mindre helliges saga: "Kongen reid til gards. Høyrde kvinneglam. Barna ble kalt Olav etter far sin". -Det er steike mykje bra - Håvamål , for eksempel, er like aktuell i dag som for tusen år sidan. Utviklingen har ikke vært så stor, selv om det er skjedd en del i dette hundreåret, slik Thorseth ser det.

En romatiker?

Hvilken sagafigur setter han aller høyest? Vi venter halvveis at Ragnar skal kaste et nytt blikk ut av vinduet, i retning av Vinland, og kalkulerer med at Leiv Eriksson, mannen som - om han ikke oppdaget Amerika, iallfall oppdaget at det bodde indianere der - bør gi lavest odds. Men i stedet trekker han frem Njåls saga - den med "fager er lien, aldri så eg ho fagrare". Og det var etter å ha lest denne at han la ut på sin første tur til Island, han bare måtte se de stedene som var skildret og treffe etterkommerne. Når du treffer Thorseth, fremstår han som en person det ikke er så lett å komme inn bak skallet på. Hit, men ikke lenger, sier han liksom med kroppssproget og fratar deg lysten til ytterligere fremstøt i sitt åndelige revir. Men når han snakker seg varm om sagaene og setter Njåls saga fremfor Olav Trygvassons, aner vi så allikevel ikke også en romantiker i Herren til Håholmen?

Både romantiker og realist. For når vi spør Ragnar Thorseth om hvilke utfordringer som nå ligger foran en eventyrer som har rukket å bli 46 år, er gift med sin nærmeste medarbeider Kari og far til to gutter, slår han fast at driften av Håholmen Havsenter gir ham mer enn nok å tenke på. ---Jeg tror jeg har evnen også til å konsentrere meg om det jeg i øyeblikket er opptatt av, av alle prosjekter jeg har vært borti, er dette det suverent vanskeligste. Like beinhardt som ti års jordomseiling, er hans egne ord.

Respekt for gründeren

Thorseth sier at det er en gruppe folk han har respekt for, og det er gründerne. -Det er det minst takknemlige du gir deg ut på, og du spør deg hvorfor de bruker halve livet på å slåss mot banker og byråkrater for dårlig betaling. Det som driver dem, er imidlertid ikke jakt på gods og gull, men deres ideer - deres visjoner, fremholder han.

Det er med dårlig skjult stolthet Thorseth tar oss med på sightseeing på holmen som vi før avreisen fikk karakterisert som "Nordvestlandets svar på Aker brygge". Uten i denne sammenheng å ta stilling til fremvoksten av sistnevnte, dette tradisjonsrike havneområde i Norges hovedstad hvor shippingfolk paradoksalt nok fremstår som de fremste motstandere av sin egen næring, nøler vi ikke med å fastslå at ekteparet Thorseth har hatt en heldig hånd med restaureringen av Håholmen. For det må være hevet over tvil at om man skal få lokket bortskjemte bedriftsledere til å velge en forblåst holme i glefset til Atlanterhavet som møtested, vil det være fåfengt å friste med servering av vassgraut i forfalne rorbuer. Bedre da med valg mellom forskjellige menyer, der kystens mattradisjoner kombineres med det moderne kjøkken, servert i et lavloftet rom med bjelketak, blå vegger og gulv av skipsplank.

Fortjent pris

Miljøprisen, som Kari og Ragnar Thorseth fikk i 1992, fremstår som fullt fortjent. Selv kan han ikke få fullrost sin ektefelle. -Det er sjølsagt viktig å holde deg til stilen og tradisjonene. Det som har gitt stedet innhold, er alle de små detaljene, dem har Kari stått for. Riktige gardiner, møbler som passer inn - den ekstra touchen. Det er slikt vi mannfolk ikke får til.

Et snes hus ligger på Håholmen i dag, våningshuset hvitt, de fleste andre i kystens rødfarve. Hus som rommer det meste. Ikke hvem som helst får overnatte i den gamle rorbua fra tidlig 1800-tall, den er forbeholdt dem som virkelig vet å sette pris på såvel gamle tradisjoner som et stutt sengeleie. Til sammen byr Håholmen på bortimot hundre sengeplasser, de fleste i anneks med moderne bekvemmeligheter som dusj og w.c.

Thorseth trekker oss rundt, fra et fullt moderne møterom med alle audio-visuelle muligheter, til det intime Bakeriet/Peisestua i Futstua fra 1600-tallet, med plass til ca. 20 personer. Saga Siglar-hallen, med restene av den stolte jordomseileren som forliste i Middelhavet forleden år, er ny. -Det var en lang ettermiddag, er svaret, i sagastil, når vi spør om hvordan han reagerte på nyheten om forliset.

I år har Håholmen hatt nærmere 5000 overnattingsgjester og innpå 10 000 på dagsbesøk. Opptil halvannet hundre har sittet samtidig i Saga Siglar-hallen og lyttet til dagens - og morgendagens tekst: Hva vi har opplevd og hva vi har lært. En lærdom som kan komme godt med for mange.

Utgave: 

Stikkord: 

OPPLEVELSE: Snekkeskipper Roy Olsen står til rors i sin Polar 770 i det de passerer Eiffeltårnet i Paris. Foto: Privat.
Husker du pensjonistparet som dro ut fra Tjøme i en Polar 770 med Paris som mål? Etter mange etapper på Europas vannveier er de endelig fremme.
SAMMEN: Loxkel med Tohatsu slår seg sammen med Kellox og Honda.
Selskapene AS Kellox og Loxkel AS slår seg sammen til ett selskap.
ASKELADDEN P92 SUV er på plass på "Båter i sjøen".
Askeladden lanserer den lukkede styrhusbåten P92 SUV, og slår med det sammen to ulike målgrupper i én og samme båt. Du kan se den på «Båter i sjøen». Se bildene og les mer på www.batmagasinet.no.
Over 300 store og små båter ligger til kai på Aker Brygge. Noen er kuriøse. Andre store og dyre. Noen har verdenspremiere. – og noen har vi sett før. Allerede første dag melder flere importører og forhandlere om godt salg.
VERDENSPREMIERE: Sunseeker lanserer sin nye Hawk 38 på "Båter i Sjøen".
På Skandinavias største flytende båtmesse på Aker Brygge har det aldri vært utstilt så mange store eksklusive båter som i år. Luksusprodusenten Sunseeker dropper Cannes Yachting Festival og legger premieren på sin nyhet Hawk 38 sin til Båter i Sjøen i Oslo som åpner torsdag.
TRANGT: I år blir det trangt om plassen på "Båter i sjøen", sier Leif Bergaas i Norboat. Foto: Norboat.
– Vi skulle gjerne hatt mer plass, for i år blir det smekkfullt, sier Leif Bergaas, daglig leder i Norboat – Båtbransjeforbundet i Norge. Torsdag åpner Skandinavias største båtmesse på Aker Brygge i Oslo.
«MINI RESCUE»: Den nye båten X-27 SUV har likhetstrekk med storebror P 42, som også er i tjeneste i Redningsselskapets Staff-klasser.
Den ligger i fresen i dag, men vil etter planen være sjøklar ved juletider, Hydolifts nye X-27 SUV. Genene er ikke til å ta feil av her, båten har tydelige likhetstrekk med P42 som blant annet Redningsselskapet har i tjeneste i sin Staff-klasse.
Informasjons- og holdningskampanjer står i kø fremover...
Fra vår observasjonspost her på akterdekket har vi denne sommeren byttet ut lett sommerkrim med agurknytt og seriøse rapporter om båtfolkets utfordringer på sjøen.
Twitter icon
e-mail icon