Havn: Christian Gaard anno 1550

Havn: Christian Gaard anno 1550

Havn: Christian Gaard anno 1550

Kongen på haugen



I ei li i Hjørundfjorden omgitt av taggete tinder, henger Christian Gaard. Et skjærereir av ospekvister, hønsenetting og telegrafstolper anlagt oppå en bekk. Et serveringssted hinsides alle konsepter hvor verten Frank Storeide varter opp med melankoli, munterhet og litt bacalao. Han serverer øl hele veien fra bar til pissoar, og har Norges reneste vann i kranene. Var det opp til Storeide, ville grenda vært eget kongerike underlagt egne regler. Ikke helt ulikt dagens Trandal, med andre ord.



TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN

I et par år har vi hørt snakk om Trandal blant folk på Sunnmøre. Det har glimtet til i øynene deres når navnet Frank Storeide er blitt nevnt. Like til i år har vi vært ukjent med hvorfor. Så bød anledningen seg til å stå inn Hjørundfjorden en gnistrende sommerkveld, mot ”stedet som ikke finnes”, ifølge verten selv. Og verten er en like stor attraksjon som gården fra 1550. Litt loslitte i kanten begge to, men en like stor del av hverandre. Ingen Frank uten Trandal, intet Trandal uten Frank. Her fins ingen rød tråd i noe, men til gjengjeld trådender i alle regnbuens farger. Her møter vi sjømannen, kokken, gårdeieren, jentefuten, kroverten, kunstneren, trubaduren og hobbyfilosofen Frank Storeide. Han får oss nesten til å tro at han har ventet på dette øyeblikket alle sine 60 år. Noe sier oss imidlertid at mannen med den tofargede luggen har fylt ventetiden med en salig blanding av fanteri og hardt arbeid. I alle fall inntil han for 22 år siden kom tilbake til slektsgarden på Sunnmøre, satte seg på en stein og studerte det som tiden hadde forvandlet til et ”kattabo” i ferd med å falle til marken. Frank tenkte på stamfader Christian som hadde kjempet seg fremover benkeradene i kirken fra den bakerste skammens benk, og spurte seg selv: - Hvorfor skulle det ikke være kraft nok i meg også til å leve her og skape noe?



Mye levd liv

Slik hadde det seg at Norges mest usannsynlige serveringssted tok til å vokse frem i en veiløs skråning langt inne i en av verdens vakreste fjorder. Bygd opp med alt fra to-rader til ståltråd, glimt i øyet og en International traktor av førkrigsmodell som våpen. På 17 meters dyp i en fjord som for det meste er 400 hundre meter, anla han en molo hvor båtfolket kan fortøye trygt. Alle mente det var umulig. På Hjørundfjorden fisket han festmiddag til dronning Sonja i et forrykende uvær, på veggen i baren henger et bilde av Kjell Inge Røkke som legger armen kameratslig om skuldrene til stridsmannen fra Trandal, og sannelig kommer ikke countryartisten Heidi Hauge inn i baren i samme stund og bestiller sitt. Like etterpå er eventyreren Ragnar Torseth på tråden, og verten Frank kvitrer over gjenhøret med en gammel venn. Da skal gudene vite at det er sommer på Trandal, og vi tenker at dette var da fanden til kar. Til en så fargerik plass i livet kommer man ikke, om ikke veien har vært tornefull og uplanert.

- Da jeg kleiv i land på kaien i Trandal for godt for 22 år siden, var jeg så blakk at det røyk ut av lommene mine, sier en ærlig Frank Storeide.

- Pengene lå igjen i rennesteinene i Shanghai. Jeg hadde forsøkt å få med meg alt i livet, men innså heldigvis i tide at det ikke var mulig. Likevel hadde jeg nok fått med meg alt for mye da jeg sto her og så på den sammensunkne stua og bestemte meg for å ta vare på kulturen som ligger her, forteller han lavmælt.

- Han sitter ved det han kaller fjernsynet sitt: Vinduet i baren på Trandal, med utsikt mot de mektige fjellene og Sæbø på den andre siden av fjorden. Det er her ute han mener det som er blitt kalt slaget ved Hjørungavåg sto i 998, der Haakon Jarl og Kong Blaatann av Danmark kjempet mot hverandre med en flåte på 110 vikingskip. Storeide kan sin historie, og betviler gjerne etablerte oppfatninger som sier at slaget sto ved Hjørungavåg, lenger ut i fjorden.

Han drar i seg den ene rullingsen etter den andre, og bedyrer at han begynte sent med både fest og røyk. Sulten på livet, trangen til å oppleve og observere med edru øyne drev ham til sjøs som 15-åring, først til Grønland, deretter til New York, der han ble autorisert heisfører i blå uniform. Og kontrastene til oppveksten på farsgarden Trandal skulle bare bli større. Som 21-åring drev han veveri på hjembygda og leverte filleryer til 17 av Storhertugens hytter i Luxembourg, og 40 år gammel kastet han seg inn i oppdrettseventyret med smolt-anlegg på Trandal. Aksjene solgte han med mager gevinst like før lakseyngelen døde av åndenød.



Piker, vin og sang

For Frank Storeide har livet svingt fra den ytterste fattigdom til Norsktoppen. Han er utviltsomt talentfull, og det samme var tvillingbroren Jan. I ungdommen var de like som to dråper vann, i en grad som fikk en ålesunder til å hevde at Frank var mer lik sin tvillingbror enn seg selv. Det kom godt med den gangen en av dem havnet i buret, og de delte soningen mellom seg.

- Foruten å være like, ble vi vel regnet for å være ganske flinke til å synge, vi fikk platekontrakt med Ivar Medaas, spilte med Dizzie Tunes og var sågar en sving oppom Norsktoppen med visa ????, minnes Frank.

- Men vi misbrukte vel talentet vårt. Vi hadde ikke tid til sangen heller.

Frank har i veldig liten grad vært tiltrukket av ni-til-fire-arbeid. Derfor likte han seg godt som sjømann, og best av alt nøt han å gå i land. Særlig der det ventet ham en Honolulu-pike.

- Det hører med, ikke minst til ungdommens behov. Jeg har hatt mange skjønne kvinner i mitt kne, sier Storeide med glimt i øyet og klapper seg på låret der Lill-Babs engang hadde gjesteopptreden.

- Jeg må tappe lake av slappfisken, sier han, setter fra seg ølglasset og reiser seg mot toalettet. I seg selv et klenodium. En vikingdass – hva nå det er – bygd av osp og stein fra liene rundt gården. En dass reist på tvers av alle formelle hinder – med krav om åndsverkstatus for unngå byråkratenes innblanding i Storeides frie livsutfoldelse.

- Jeg har ikke tid til å vente på byråkrater, sier Frank.

- Livsklokken går for fort.



Fristaten Kongeriket Trandal

- Jeg er så glad i det frie liv, i å puste. Derfor ville jeg lage en slags livshage her på Trandal, litt annerledesland, litt stedet som ikke finnes. Jeg vil sette farge på den med historien, slik at denne plassen ikke bare blir enda et firkantet og sjelløst sted der målet er å selge mest mulig øl og vin. Dette skal ikke være en useriøs rølpeplass. Det verste jeg vet er fylliker. Da føler jeg meg krenket. Her i Hjørundfjorden kikket Edvard Grieg opp på fjellene, og Henrik Ibsen bodde i Øye mens han skrev Brand. Jeg tror det er nødvendig å ha med seg historien i det man gjør, sier Frank Storeide og vikler seg et øyeblikk inn i tankespinn.

- Plassen her har vært i familiens eie så lenge historien bærer, siden to hundre år før Kristus. Den innerste stua er fra 1550, og det var den min oldefar Christian vokste opp i på 1800-tallet. I 1880 satt familien på bakerste benk i kirken på Sæbø. Det var skammens benk. Min oldefar var åtte år gammel. Han stoppet faren på vei inn i kirken, og sa til min tippoldefar at den dagen jeg blir stor, skal vi fremover i kirken. Christian var ikke mer enn 12 år da han fór i isen på fangst første gangen. Da han var 20 år, hadde han møtt sin kone i livet. Skulle du drive gård den gangen, måtte du ha mange unger. Og kona lovet ham mange barn, om han kunne bygge henne et stort nok hus. Så bygget Christian på fattigstova på Trandal, og reiste Hjørundfjordens største hus. Og da tippoldefar var klar til å forlate skammens benk for siste gang, kom presten helt til bakerste rad og sa. - Reis dere godtfolk, i dag skal dere fremover i kirken! Christian tok tak i armen på i sin døende far og gikk ærbødig fremover ved prestens side. Presten flyttet dem helt til fremste benk. Det var vått på kirkegulvet den dagen. Og Christian fikk vist sin far at det nyttet med kamp og strid, forteller Frank med patos. Det er ikke bare ved ølglasset han rører, men også litt ved hjertet.

- Jeg satt på en stein her og så alt som var i ferd med å falle til marken. Tenkte på han Christian. Nei, Frank, skap noe ut av det. Det har jeg gjort, og det er jeg veldig glad for. Om jeg ikke sitter på kirkens fremste benk, så sitter jeg midt blant folket. Og der trivs jeg aller best, sier Frank Storeide.



Havn: Christian Gard, Trandal



Posisjon: 062º15’ N, 006º30’ Ø

Den norske los:

Sjøkart:

Opplysninger: www.christian-gaard.no

Utgave: 

Stikkord: 

FISKESCOOTER: Sea-Doo Pro Fish er designet for hobbyfiskeren.
Vannscooter bare et leketøy? Slett ikke. Nå kommer den nye generasjonen fra Sea-Doo som har opplevelse og enda større nytte i fokus. Nyheten Fish Pro er konstruert for hobbyfiskeren, men den kan utmerket brukes til mer.
Obligatorisk fritidsbåtregister skal utredes sammen med evaluering av returordning for kasserte fritidsbåter.
FLAGGSKIPET: Yamarin 88 DC er den nye stoltheten fra finske Yamarin.
De nye Yamarin-modellene 88 DC og 63 BR er utstyrt med det nye Yamarin Q-infotainmentsystem. En avansert pekeskjerm som kombinerer elektroniske kart, kjørecomputer og underholdningssystemet.
Volvo-Penta eide og amerikanske Seven Marine, har fått sine gigant v-åttere godkjent etter CE-reglene. Nå kan du med andre ord børste støvet av lommeboka.
Lad opp batteriene til topp, og kople dem fra.
Det nærmer seg opplagstid. Her er den beste metoden for å bevare «batteritanken», slik at de møter neste sesong i topp form. Og igjen: Det enkle er ofte det beste.
FORNØYD: Den norske Bavarioa-importøren Lars Erik Solvang er strålende fornøyd med at nye eiere er på plass i det tyske konsernet.
Dagen i dag er en gledens dag både i Giebelstadt i Tyskland og i Leangbukta i Asker. En ny solid investor er endelig på plass hos Bavaria Yachtbau. Den tyske båtprodusenten har levd i uvissthet helt siden selskapet ble satt under administrasjon i april i år.
18-foteren
Erling Sande AS har startet import de amerikanske Four Winns-båtene, og viste to av dem på «Båter i sjøen». De har tradisjonelt levert båter for hekkaggregater, men har nå satt full fart på påhengermodeller.
Da Toyota skulle lage sitt prestisje-merke, ble de beste folkene på «bruket» sendt i tenkeboksen. Det skal bli spennende å se om det gode navnet og ryktet som bilene har fått, forflytter seg til sjøen. Dessverre vil nok prisen ligge på et nivå utenfor rekkevidden til de fleste av oss.
Twitter icon
e-mail icon