Flukten med Alka

Flukten med Alka

Flukten med Alka



Historien om kutteren Alka og Hjalmar Hansen i Kvalfjord er en sterk beretning om liv og død, sorg og glede. Det er også en historie om 18000 timers hygge - og blodslit.

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN



Fjorten år gammel fikk Hjalmar Hansen (75) sin første arbeidsplass, om bord i kutteren Alka 1, hos handelsmann Pedersen i Kvalfjorden i Finnmark. Det samme hadde faren og broren hatt. Båten brakte hans far og mor til graven. Og da han selv skulle gifte seg i 195?, var det Alka 1 som bar brudepar og 100 gjester til fest. Høsten 2008 la Alka 1 igjen til kai i Kvalfjorden. Med Hjalmar til rors – i en seilende skute som for ti år siden var et vrak uten fremtidshåp.

Mektig ligger skuta ved hurtigbåtterminalen i Alta. Den skiller seg ut i havnebildet. En enorm trebåt, åpenbart velutstyrt, og tilsynelatende helt ny. Vital viser 75-åringen Hjalmar Hansen oss omkring i båten han har hatt et forhold til så lenge det er en mann forunt å erindre. Om bord fins alt – fra flislagt bad til vaskemaskin, oppvaskmaskin, moderne navigasjonsutstyr og en praktisk talt ny Caterpillar på 355 hester. Materialet er furu så langt man kan se, dimensjonene overveldende, håndverket upåklagelig. Og alle installasjoner er utført med tanke klassing og passasjersertifikat. Man hadde ikke kommet unna med tyve millioner om et treskipsbyggeri skulle tatt jobben.

Samtalen kretser rundt mekanikk, treverk og båt i sin alminnelighet mens vi tumler rundt i skuta. Det lukter nytt, og lyset fra utallige downlights gir en atmosfære man godt kunne flyttet direkte inn i. Nysgjerrigheten vokser i oss. Hvem er denne Hjalmar – denne ene blant kanskje 1.000 menn som faktisk kom i havn. Som med to tommer hender realiserte det nær urealiserbare.

Medisin mot minner

Hva får en mann til å investere alt han bygd opp gjennom et helt liv i en kutter fra 1937? Millioner av kroner og 18.000 arbeidstimer har han lagt ned. Alt bare for å se at tiden rant ut mens han arbeidet ufortrødent 12-14 timer per dag. På beddingen lyste sannheten i mot ham hver eneste morgen – femti tonn funklende trebåt som han aldri kom til å seile særlig langt med. Han var blitt for gammel. Hvor henter man kreftene til å heve hammeren da? Hvor finner man inspirasjon til å dreie de siste detaljene spent fast på en ganske alminnelig drill, og bruke de siste kronene man har til å automatisere riggen? Bare for å se at målet har endret seg underveis – fra å være en drøm om engang å seile, til å bli et bittersøtt håp om overhodet å få solgt livsverket.

Flukten fra minnene i Kvalfjorden i Finnmark i 1945 var drivkraft nok. Da tyskerne evakuerte landsdelen, gikk Alka under tysk kommando to turer med flyktninger fra Kvalfjorden til Trondheim. Ingen liten tur bare det. Familien til Hjalmar valgte å bli – og gikk fra å være flyktninger med en viss beskyttelse, til å bli rømlinger og fritt vilt. De fant ly i en hule i fjellet i Kvalfjorden den første tiden, og de siste tre ukene før den endelige tyske tilbaketrekningen lå tre tyske destroyere og fem schnellboote og skjøt i fjellveggen over hodene på dem kontinuerlig døgnet rundt. Det var etter at de hadde brent ned samtlige hus i den lille grenda. De nettene brant seg dypt inn i et barnesinn. Arbeid, dagstøtt og i timetall som ville sprengt ethvert stemplingsur, ble medisinen for Hjalmar. Som ved en skjebnens ironi, ble det også Alkas redning.

Hyre på Alka

Da tyskerne omsider trakk seg ut av Finnmark, flyttet hele familien inn under en veltet åttring i fjæra hvor de bodde månedsvis – inntil russerne kom i mai måned – og en pose hvetemel var selve lykken på jord. Den ga den første smaken av hvit loff etter fem år med brød bakt på torskerogn. Alka kom hjem til Kvalfjorden etter krigen. Ingenting var det samme. Hjalmar hadde blitt frarøvet skolegangen – og har til dags dato 167 timers folkeskole på papiret. Guttungen var blitt 14 år og konfirmert – og det var på tide å komme seg ut i arbeid. Moren pakket snippesken og Hjalmar knallet to timer over fjellet til Handelsmann Pedersen i Kvalfjorden, hvor han etter litt om og men fikk hyre på Alken, som båten den gang het. Siden fikk Hjalmar hyre også på verdenshavene – både på stykkgodsbåt og tankere, med anløp i så vel Kuwait som Singapore.

Ti års kamp

Vi sitter ovenfor Hjalmar ved kjøkkenbordet i Alta. Kona Laila svinger opp med karbonader, og lover villaks til middag. For en østlending med kontor i innesluttede Oslo er åpenheten, gjestfriheten og varmen slående. I Finnmark – en annen landsdel, en annen verden. Hjalmar beretter, med hjertelige Laila som suffløse og munter bidragsyter. Da ektemannen slepte holken til kais i Alta for over ti år siden, lette hun febrilsk etter et hull i bakken. Noe så flaut. Hjalmar smiler, slik bare et riktig overlevelsesmenneske gjør. Han er en som vet om utveier ingen andre ser.

– Hvordan kom du på denne ville ideen, å restaurere et gammelt vrak?

– Nei…, humrer Hjalmar.

– Det kan jeg nesten ikke huske lenger…

Fruen smetter inn med et bedre svar før Hjalmar får lagt ned bestikket.

– Broren til han Hjalmar bodde mesteparten av livet i USA. Han vokste også opp i Kvalfjorden, og en gang han kom opp hit så lå Alka så fint ved kaia Kvalfjorden. Han kikket på båten og spurte han handelsmann Pedersen om de skulle selge den. Nei, sa han Pedersen. Broren gjorde ikke noe mer med det. Men han Hjalmar tente på tanken, og ga seg ikke før han fikk kjøpt den. Det var slik det begynte. Hjalmar ler.

– Jeg hentet båten i Kvalfjorden, og ble eier nummer to siden 1937. Jeg hadde bestilt to mobilkraner her, men båten veide nesten førti tonn så jeg måtte rekvirere en ny og større kran helt fra Kirkenes, forteller Hjalmar.

Solgte tre hus

Da båten sto på land, var neste prosjekt å bygge hus rundt den.

– Det ble et presenningshus, men hver vinter rev jo stormen ned det. Jeg angret i ettertid på at jeg ikke hadde laget det i bølgeblikk. Det hadde svart seg i lengden.

Neste steg var å sage bort alt som var råttent. Mye var blitt til jord, men kjølen, det meste av spanter og noen bunnbord fikk stå. Nye materialer fikk han saget til på et sagbruk Kvænangen. Enorme dimensjoner måtte til i den dobbeltspantede mastodonten, bygget som kutter i Romsdalen i 1937. Den vakre kutterhekken måtte ofres, for å komme under sertifikatkravet på 15 meter. Hver eneste nat ble frest ut og lister limt inn. Kjølen ble forsterket med en H-bjelke i stål, fylt med fem tonn bly fraktet til Alta fra Drammen. Og så skulle farkosten rigges.

– Det har jo krevd sitt å finansiere dette prosjektet… En tid kjørte jeg fiskebil fra Alta til Østlandet og solgte fersk fisk. Byggmester har jeg også vært i min tid, og har satt opp en førti-femti hus her i Alta. Jeg likte best å jobbe alene. Krigsminnene gjorde at jeg best trivdes enslig på arbeidsplassen – press og mas fra andre har aldri vært noe for meg. Men da kunne jeg også gjøre som jeg selv ville. Derfor bygget jeg tre hus som jeg solgte for å finansiere byggingen av båten. I den perioden etablerte jeg også en fiskerestaurant på Grünerløkka i Oslo som vi drev noen år. En av gjestene kjente til en kar som eide en seilskute som lå nedsunket ved Hovedøya. Den hadde ny rigg og ubrukte seil. Så etter en tid fikk jeg kjøpt båten og slept den til Sjursøya hvor vi berget riggen mens pælemarken krøp rundt over støvlene våre. Mastene var markspist opp til vannlinjen, men resten var intakt. Riggen kom til Alta med Norfrakt og ble reist om bord.

Hva nå, Hjalmar?

– Nå er jeg blitt for gammel. Da jeg begynte på båten var planen at det skulle ta kanskje 2-3 år. Men, det tok altså ti. Jeg har blitt 75 år og har ikke noe ønske om å eie båten lenger. Det er alt for mye jobb, og det koster for mye penger. Nå vil jeg bare selge den, og kanskje reise litt.

– Ja, det er mye fantastisk å oppleve i Europa, sier vi.

– Nja. Jeg kunne kanskje tenkt meg litt lenger østover. Kunne jeg slippe en dag til med vinter, så hadde jeg gladelig gjort det. I Singapore, i de trange gatene der. Der var det fint.

Utgave: 

Stikkord: 

FISKESCOOTER: Sea-Doo Pro Fish er designet for hobbyfiskeren.
Vannscooter bare et leketøy? Slett ikke. Nå kommer den nye generasjonen fra Sea-Doo som har opplevelse og enda større nytte i fokus. Nyheten Fish Pro er konstruert for hobbyfiskeren, men den kan utmerket brukes til mer.
Obligatorisk fritidsbåtregister skal utredes sammen med evaluering av returordning for kasserte fritidsbåter.
FLAGGSKIPET: Yamarin 88 DC er den nye stoltheten fra finske Yamarin.
De nye Yamarin-modellene 88 DC og 63 BR er utstyrt med det nye Yamarin Q-infotainmentsystem. En avansert pekeskjerm som kombinerer elektroniske kart, kjørecomputer og underholdningssystemet.
Volvo-Penta eide og amerikanske Seven Marine, har fått sine gigant v-åttere godkjent etter CE-reglene. Nå kan du med andre ord børste støvet av lommeboka.
Lad opp batteriene til topp, og kople dem fra.
Det nærmer seg opplagstid. Her er den beste metoden for å bevare «batteritanken», slik at de møter neste sesong i topp form. Og igjen: Det enkle er ofte det beste.
FORNØYD: Den norske Bavarioa-importøren Lars Erik Solvang er strålende fornøyd med at nye eiere er på plass i det tyske konsernet.
Dagen i dag er en gledens dag både i Giebelstadt i Tyskland og i Leangbukta i Asker. En ny solid investor er endelig på plass hos Bavaria Yachtbau. Den tyske båtprodusenten har levd i uvissthet helt siden selskapet ble satt under administrasjon i april i år.
18-foteren
Erling Sande AS har startet import de amerikanske Four Winns-båtene, og viste to av dem på «Båter i sjøen». De har tradisjonelt levert båter for hekkaggregater, men har nå satt full fart på påhengermodeller.
Da Toyota skulle lage sitt prestisje-merke, ble de beste folkene på «bruket» sendt i tenkeboksen. Det skal bli spennende å se om det gode navnet og ryktet som bilene har fått, forflytter seg til sjøen. Dessverre vil nok prisen ligge på et nivå utenfor rekkevidden til de fleste av oss.
Twitter icon
e-mail icon