Båten min: Polarvind

Båten min: Polarvind

Båten min: Polarvind

En gammel bekjent

Den 31. mars 1991 fikk jeg et brev fra Tromsø. Jeg var 15 år gammel. Brevet var et svar på en annonse i VG, der jeg etterlyste gjenlevende Fjordbåter fra krigens dager. Det var mitt første møte med Fjordbåten Brannmann. I juni 2008 så jeg båten igjen. Selv var jeg blitt 32 – båten 66. Vi kjente ikke hverandre lenger.

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN

I avisen Nordlys 4. august 1993 kunne man lese: ”Tirsdag klokken 15.00 forlot et stykke byhistorie Tromsø for godt.” Som 17-årig sekretær i Den Norske Fjordbåtforening, med hovedkontor på Jømna i Elverum kommune, hadde jeg sendt søknad om overtakelse av Tromsø Brannvesens redningsbåt ”Brannmann”, og fått tilslaget for 2.000 kroner. Den 3. august ”satte båten kursen mot Bergen der den skal overtas av ”Foreningen for Fjordbåtenes bevarelse””, het det i Nordlys. Så skjedde, og båten kom frem til Bergen noen dager senere. Ambisjonene var høye. Båten skulle restaureres tilbake til sitt utgangspunkt – slik den engang så ut da den ble bygget i Risør i 1942 som en av 84 vakt- og patruljebåter for den tyske okkupasjonsmakten i Norge. Som historien så ofte har vist, strandet prosjektet et sted mellom evne og ambisjon, og båten ble ”konservert” og bevart som den var – i påvente av at noen kunne sikre dens videre eksistens. I 2001 forsvant båten fra Bergen, solgt til en urmaker i Etne i Sunnhordland – og ingen hørte noe mer om båten og dens endelikt på fem år. Så dukket den igjen opp i kystlandskapet – som et ganske spektakulært resultat av både ambisjoner og gjennomføringsevne. I mellomtiden var Brannmann og jeg blitt to ukjente for hverandre.

Skilt som venner

Etter å ha overnattet utallige netter i gamle Fjordbåter, med regnskurer i køya og pumpelukt i klærne, innså jeg for lenge siden at store trebåter nok aldri skulle bli min livsoppgave, annet enn på papiret. Plastbåter var mer sjelløse, men langt enklere å ha med å gjøre. Så vi skiltes som gode venner, Fjordbåtene, Brannmann og jeg. Årene gikk, og det eneste minnet jeg hadde av Brannmann var noen bilder og historien i arkivet på gutterommet på Jømna. Jeg var for ung, og det var for mange Fjordbåter i mitt liv til at det kunne bli noe mer. Mitt korte vennskap med Brannmann var en ubetydelig del av båtens historie, om man ser bort fra at mitt engasjement kanskje var utslagsgivende for båtens videre eksistens. Ingen vet eksakt hvor den ble bygd, men mye tyder på at kjølen ble strukket i Risør i 1942, og at hun ble ferdigstilt i 1943 og hadde en M.W.M-motor på 150 hk (med serienummer 2487/81526 (!)) i sitt romslige motorrom. Hvor hun tok veien etter sjøsettingen, vet ingen, annet enn at hun sammen med sine 84 søsterskip inngikk i den tyske Hafenschützflotille og forsvant nordover i landet. For det var der hun dukket opp igjen tre år senere. Ved frigjøringen 8. mai 1945 lå hun i Tromsø der Direktoratet for fiendtlig eiendom registrerte henne som tysk krigsetterlatenskap. Tromsø Brannsjefskontor var på denne tiden uten båt, og allerede i slutten av oktober gikk hun inn i ny, sivil tjeneste som brannsprøyte under navnet ”Brann” med en takseringsverdi på 18.000 kroner. I god stand må hun ha vært – for arbeidsdagen som fulgte skulle vare i 48 år. Litt ombygd ble hun i 1968 i Lyngseidet, og i 1975 ble det foretatt hjertetransplantasjon: Den gamle MWM-dieselen ble erstattet med en Mercedes Benz OM 403, en 10 sylindret V-motor på 320 hk.

Slik forløp Brannmanns liv.

Ny vending

Da Brannmann kom til Bergen var dekket plastbelagt, overbygget i kryssfinér og midt i båten sto en mektig hovedmotor. For øvrig var båten helt tom. Dens tilstand kan beskrives med to enkle ord: Et prosjekt. Og for at slike skal kunne gjennomføres, må tre faktorer være tilstede: Evne, entusiasme og økonomi. Det sto ikke på entusiasmen. Takket være foreningens formann, Svein Rune Børslid, ble båten konservert og forfallet holdt på en armlengdes avstand gjennom mange år. Ingen liten oppgave i kulturvernet bare det. Så dukket en urmaker fra Etne opp. Han hadde evne og økonomi, i tillegg til entusiasme. Båtentusiasten Øyvind Kaldheim putret i vei med båten mot Sunnhordland. Båtinteressen fikk han i barndommen i Sauda, der Saudafallene hadde en Ancas 36 som han senere fikk fatt i og pusset opp. Innimellom slagene ble det også tid til å bygge en egendesignet 50-foter som urmakeren passende nok kalte Certina etter klokkemerket. Så var tiden kommet for livsprosjektet Brannmann, som ble tatt på land og satt under telt. Der sto den i fem år, og sommeren 2008 ble Brannmann og jeg gjenforent over en kopp kaffe og vafler i Etne. Da var båten ikke til å kjenne igjen.

Enorm innsats

– Vi holdt på i fem år, forteller Øyvind Kaldheim, fra barkrakken i den skinnende styrhussalongen. Sammen med kone Hanne Marit Rundhovde, rev han ned hele overbygget, all innvendig garnering og spadde ut resten. Et tomt skall med råtne spantetopper og en stor Mercedes i midten sto tilbake.

– Jeg tegnet båten slik jeg ville ha den med utgangspunkt i Richard G. Furuholmens gamle salongbåter, sier Øyvind. For det var med rette den klassiske, norske motorbåtens fremste ambassadør Rich. G. Furuholmen som med tungt hjerte konstruerte Fjordbåtene for den tyske okkupasjonsmakten i 1940.

– Vi var nokså spent da vi rev presenningen, men vi synes vi traff godt. Vi hevet fribordet med 30 cm, skiftet alle spantetoppene med en meter, fornyet 5-6 bordganger og satte på ny stråkjøl. Overbygget laget vi i moranti-mahogny som er bakt i epoxy. Alt har vi skåret, avrettet og profilert selv, forklarer Øyvind.

Båten har blitt fullstendig vinterisolert og innredet som en helårsbolig. Bysse og salong i styrhuset, aktersalong og to lugarer, samt et lekkert flislagt bad er ferdig. Hele det elektriske anlegget er også fornyet og nye kabler trukket i hele båten. Nå gjenstår ”bare” rekkestøtter i rustfritt stål, mahognidekk og en og annen komfortdetalj som vaskemaskin, og så er den gamle krigeren ferdig.

Lenger unna utgangspunktet kunne Brannmann knapt komme. Den har slukket sin siste brann og fått navnet Polarvind. Slik kan det gå - når det fins ungt overmot i Østerdalen og nevenyttige urmakere i Etne.

Utgave: 

Stikkord: 

Polarcirkel med elmotor og batteripakke.
I oktober 2018, skrev Båtmagasinet om gründeren Leiv Stavøstrand, som forlot oljebransjen for å satse på grønn elektrisk fremdrift av både yrkesbåter og fritidsbåter. Nå materialiserer satsingen til gründeren og Evoy seg.
"Ulven" henspeiler til "ulv i fåreklær", - ikke helt uten grunn.
Blant glatte, blinkende superRIBer, fartsuhyrer, nydelige turbåter og mannehøye påhengere er det likevel «Ulven» som stikker av med betegnelsen «Messas villeste» på «Sjøen for alle» på Lillestrøm. Siste sjanse til et besøk på messa er i dag og i morgen.
NY GENERASJON: AMT 210 DC representerer en ny generasjon daycruisere fra Finland. (Foto: Amund Rich. Løken).
Nye 210 DC er finske AMTs siste bidrag i et stadig voksende marked for daycruisere. Nyheten vises på «Sjøen for alle» på Lillestrøm denne uken.
Den er den minste i Ibiza-rangen, men den har avgjort et Ibiza-gen i seg, nyheten Ibiza 450 Roto, den nye ungdomsbåten fra Ibiza som kan leveres med motorkraft opp til 25 hester. Båten som fredag skal tildeles en fortjent vinner er utstyrt med en Yamaha 9
En av nyhetene på årets utgave av båtutstillingen «Sjøen for alle» er Ibizas rotasjonsstøpte ungdomsbåt 450 Roto. Fredag kan du vinne den her på messen, sier Morgenklubbens Geir Schau.
Amerikansk båtindustri er mangesidig og markedet er stort nok til at noen lever godt design du ikke ofte ser. Danalevi Powerboat er en av disse og de lever godt på designlinjer fra den tiden amerikanske biler var ekte «Amerikanere».
62 knop med twin Mercury R400 koplet til Mercury Racing Digital Zero Effort throttles er kort hva du kan vente deg som standardlevering hvis du kjøper en Sunseeker Hawk 38.
Bowridere med sitteplasser forut har ikke fått norsk navn. Det har forsåvidt ikke RIB heller. Uansett: Capelli er tidlig ute med kombinasjonen av de to.
Når ting med O-ringer blir vanskelige å ha med å gjøre og går tregt, kan du forlenge livet til O-ringen med WD 40. Spraying av gummi over lengre tid mener mange kan føre til at gummien morkner.
Nye vidundersprayer popper opp, men WD 40 er fortsatt en av de seiglivede kongene på haugen. Super på mekanikken og elektronikken, men også grei til å impregnere båtsko og støvler og over 100 andre jobber i hverdagen både her, der og ikke minst: ombord.
Twitter icon
e-mail icon